Hyller morens smarte grep
Historien til Mikael Gunnulfsen (27) kunne inneholdt alt annet enn suksess i langrennssporet, hadde det ikke vaert for standhaftigheten til mamma Hilde.
▶ Det var ikke gitt at Mikael Gunnulfsen (innfelt) ble toppidrettsutøver. En aerlig langrennsløper forteller hvilke grep mamma Hilde tok da viktige valg skulle tas.
▶ – Jeg kunne fort endt i en statistikk om frafall, hadde det ikke vaert for at mamma stilte kravene, sier Mikael.
Telemarks fremste langrennsløper mener selv han kunne vaert en del av en frafallstatistikk, hadde det ikke vaert for at mamma Hilde stilte de riktige kravene som fikk Mikael til å tenke.
– Ja, jeg er ikke i tvil at det har satt meg i posisjon til å ta de riktige valgene, mener han som skulle gått verdenscup 14 år etter at han livredd gjemte seg i baksetet på bilen da han skulle vaere med på sin første trening med Grenland Ski.
Ble ikke trening
– Jeg var 13 år, og det ble aldri noe trening på meg den kvelden. Jeg lå der vi ellers har skoene, i baksetet og turte ikke gå ut, erkjenner Mikael.
– Mamma kjøre hjem da de andre startet treningen, men vi prøvde igjen uken etter. Da trente jeg, forteller en åpenhjertig Mikael Gunnulfsen.
Mamma Hilde mener at det ikke er noe hokus-pokus hun har bedrevet med.
– Jeg tror det viktigste er å vaere tilstede, og man kan heller ikke regne med at det går av seg selv, selv om man er voksen. Det er viktig å bry seg uansett, er formelen Hilde kommer med.
– Jeg har flere sønner å følge opp, og jeg tar en 6. divisjonskamp i fotball like høytidelig, legger hun til.
Frafallproblematikken gasjerer kapteinen på Team Telemark, o g Mika eler gladfora t Varden har tatt for seg frafall s problematikk i en rekkesaker.
– Ingenting er bedre enn at det er tilbakegang på frafallet. Det er noe jeg er veldig glad for, sier 27-åringen.
En del av statistikken
Han mener selv at han ved flere anledninger kunne endt opp i statistikken over de som avslutter idrettskarrieren før de blir 19 år.
– Jeg var aldri noe spesielt bra idrettstalent. Jeg kunne helt klart vaert en del av denne statistikken, sier Gunnulfsen som fikk sitt gjennombrudd på Beitostølen 18 år gammel. 6. plassen i norgescupen for junior gjorde at han fikk «vann på mølla».
– Det var det nasjonale gjennombruddet på en måte, og det var først da jeg så at det var mulig, sier han.
Det trengte ikke bli slik. Han var livredd på første trening. Han valgte ikke toppidrett første året på videregående og han hadde lyst til å henge med kompisene ut i de sene kveldstimer. Underveis fikk han muligheten til å tenke konsekvenser av valgene han tok. Takket vaere de riktige kravene og spørsmålene fra mamma Hilde.
– Jeg har mye å takke mamma for, og egentlig hele familien min, sier han.
Året før hans nasjonale gjennombrudd, måtte han flere ganger ta valget mellom samvaer med kompisene i sene kveldstimer, mot det kommende rennet.
Kort vei til andre ting
– Da jeg startet på videregående gikk jeg på ski og var aktiv i et idrettslag, men det var kort vei til andre ting for meg da, i en alder av 17 år. Da levde jeg et tradisjonelt grenlandsk liv. Jeg holdt på å skli vekk fra idretten i denne alderen, men så tok jeg noen tøffe valg. Deretter gjenspeilte disse valgene seg i resultatene etter hvert, sier han.
Han sikter til spørsmålene mamma Hilde stilte.
– Mamma var tydelig på at hvis jeg valgte å bli med kompiser ut til midnatt, så ble det ikke noe renn helgen etter, forklarer Mikael.
Han beskriver ikke moren sin som en knallhard direktør for «Team Gunnulfsen», snarere tvertimot.
– Jeg vil heller si at hun hele tiden har dyttet meg fram, i stedet for å vaere i front for å trekke meg videre. Det er det stor forskjell på. Hun har aldri tatt valg for meg, men har satt meg i stand til å ta avgjørelsene selv, forklarer han.
Andre sammenhenger
Det er egenskaper han mener å ha hatt god nytte av i andre sammenhenger også.
– Hun satte krav som fikk meg til å tenke. Det kunne vaere at hun sa «hvis jeg skal betale de skiene der, så må du ta valg som gjør at du synes det er rettferdig at jeg skal bruke denne tiden eller disse pengene på dette». Jeg har to andre brødre som ikke skulle ha ski, og vi hadde mer enn nok med å få økonomien til å gå rundt, så det ble satt noen krav for at det var tillat å drive toppidrett, sier han.
– Og det har formet meg som person, legger han til.
– Hva tror du er den vanligste feil man kan gjøre med en ungdom som er på vei ut av idretten?
– Det er å overbevise barna sine, uten at det er deres egen vilje, altså å dytte de i retninger de ikke ønsker. Når foreldrene tvinger, så fungerer det ikke i lengden. Det må vaere gøy å trene. Hvis ikke det er det, så kan det hende det er feil arena, forklarer han.
Han er opptatt av å ha det trivelig rundt seg, for han mener at et godt miljø er viktig for utvikling.
– Det er ekstremt få som starter med en sport som barn som er hundre prosent naturtalent. 80 prosent av de som driver idrett i barnealder, er der for det sosiale. De er der fordi vennene er der, mener han.
Vokser av nedturer
Jeg har flere sønner å følge opp, og jeg tar en 6. divisjonskamp i fotball like høytidelig.
Hilde Gunnulfsen, mamma
Gjennom år, via mange nedturer, har Mikael vokst som menneske. Han tar utfordringer som laering, og mener det er måten å komme seg videre.
Som da han fikk billett til verdenscupen i Ruka etter å ha overbevist helgen før, for så å melde forfall på grunn av syk
dom. Det var typisk Mikael.
– Det er egentlig flaks at jeg ble idrettsutøver. «What doesn’t kill you, makes you stronger» er en klisje, men det er mye sannhet i det også. Hver eneste utfordring jeg får, kommer jeg styrket ut av på andre siden, forklarer han.
– Du har tatt flere tøffe valg. Hva har det kostet?
– Jeg har forsaket mye, men har fått masse i retur. Jeg kan telle på en hånd antall de vennene jeg fortsatt har god kontakt med, som jeg hadde fram til jeg var 19 år. Det er kun av den grunn, at jeg flyttet til Lillehammer, og forsaket det som var av vennskap. Jeg har ikke hatt noe normalt studentliv, for jeg var jo toppidrettsutøver de fire årene jeg studerte. Jeg har takket nei til utrolig mye, men det hadde jeg gjort om igjen også for alt det jeg takker nei til, fører til muligheter til ting andre ikke får oppleve, avslutter Mikael.