Melkebart og promillepartier

Jeg husker den gangen melkeprisen opptok politikere og folk flest. For tredve år siden gikk folk flest og politikere stort sett ut på det samme, for øvrig. Dette var før noen advarte mot å drikke for mye melk, siden dette primaert er en drikk som visstnok er forbeholdt kalver. For min del ble det full skvett i melkeinntaket da fagre Anita Skorgan ble Norske Meieriers sunnhetsalibi. Melkebart ble sett på som trendy.

Nå om dagen er regjeringen, med Frp som heiagjeng på sidelinjen, mest opptatt av å få ned alkoholprisen. Også dette er jo et landbruksprodukt, så her ser vi en viss sammenheng. Fremskrittspartiet sier velkommen til flere flyktninger, men bare dersom en ølboks på butikken blir satt ned med en krone og 48 øre. Og en krone her og 48 øre der blir det som kjent mye penger av i det lange løp. Men det blir altså faerre kroner i statskassa til å subsidiere melkebønder. Folk som tidligere har reist til Sverige for å kjøpe alkohol og snus, vil nå slutte med det. Her har mange i alle år krysset grensen for å spare en krone og 48 øre, men nå kan de i stedet handle på naerbutikken. Eller stikke en tur innom polet. En soleklar vin-vin-situasjon.

Det er alltid en god grunn til å sette ned alkoholavgiften. En av dem er å hindre at svenskene blir for rike. En annen er å gjøre det mindre attraktivt å lage seg supersterk hostesaft i kjelleren. Riktig nok har noen ment at det er viktig å holde nede forbruket for å hindre fyll og ødelagte liv. Men når alkohol først er vårt største samfunnsproblem er det i det minste en trøst at det ikke er svenskene som stikker av med både en krone og 48 øre. Snart kommer avisreportasjene der man på den ene siden anmelder årets juleøl. For så å anmode om en edru jul sammen med barna.

Per Arne Rennestraum