Koselig med vifteovn

Idisse nesten vinterlige dagene snakker mange om peis. Og det er ikke utelukkende fordi nissen kommer ned gjennom pipa. For det gjør han jo. Men det er visstnok så koselig å sitte foran peisen med en kopp kakao, en Brigg eller litt gløgg. Vi som ikke har peis, koser oss noe mindre enn landsgjennomsnittet. Det er ikke like gemyttlig å sitte foran en panelovn eller en vifteovn. På den tredje siden så er det en egen kanal på fjernsynet med knitrende peis. Her knitrer det døgnet rundt, uavhengig av årstid og prisen på ved. Denne fjernsynsoverførte varmekilden har jeg prøvd å følge litt med på. Er det direkte sending? Og brenner egentlig vedkubbene opp? Spesielt varmende er det ikke. Men det er klart; etter noen kopper med gløgg, kan dette også virke ganske behagelig. Det er ikke få ganger man har sovnet foran peisen. Men det er vel egentlig ikke så mange ganger heller, for man blir jo ganske lei av dette i lengden. Har man sett en peis, så har man sett alle. Eller i hvert fall ganske mange.

Fordelen med peis, er at det også følger med en peishylle. Det er fint for alle som har vunnet pokaler eller priser. «Denne skal få hedersplass på peishylla», knegger de. Noen anskaffer seg muligens peis, primaert for å ha noe å sette alle prisene og pokalene på. Men det er klart; noen priser har det blitt. Strømpriser, for eksempel. Sånn sett klarer jeg meg godt med elektrisk varme. På den måten er man også med på å sponse direktørlønningene i Skagerak. I hvert fall noen av dem. Skal vi få et framoverlent, robust kraftselskap, så må vi fyrer som ikke fyrer med ved (puh!) ta samfunnsansvar.

Noe vi da også gjør. Og skulle det fortsatt vaere litt gulvkaldt, så kan man alltids ty til noen tøffe tøfler. Uten at man er tøffelhelt av den grunn.