Selen «Osito» dro på tur

18. november la den 70 kilo tunge steinkobbehannen «Osito» ut på en 85 kilometers langtur fra Jomfruland til Kosterøyene i Sverige. Fire dager etter var han tilbake.

Tore Øyvind Moen

▶ SKIEN

– GPS-målingene viser at det tok mindre enn 24 timer for ham å reise mellom Jomfruland og Sverige. Det er fascinerende hvordan steinkobber og andre marine dyr, som hval, havskilpadder og fisk, klarer å navigere så presist. Det er muligens en kombinasjon av genetisk programmering, ytre stimuli og laering i migrasjon, sier Carla Freitas Brandt. Hun er en av forskerne som deltar i Havforskningsinstituttets kartlegging av steinkobbe langs kysten.

10selmerket

I fjor fikk fem dyr ved Bolaerne i Tønsbergkjaergården gps-sender og i år fikk fire dyr innenfor Jomfruland og en ved Hvalerøyene sendere limt på pelsen. Der sitter de fast til pelsskifte i august.

Steinkobbe, selarten vi har rundt Skagerraks kyster, er ikke blant dem som er kjent for reale dypdykk, men i fjor høst oppdaget de takket vaere de nye senderne med dybdesensorer dykk ned til 290 meter.

– I år har vi registrert dykk helt ned til 400 meter, forteller forsker Even Moland ved instituttets stasjon i Flødevigen.

GPS-merking av sel viser mye

vandring av sel både på tvers av Skagerrak og langs kystene. De bryr seg verken om fylkes- eller landegrenser.

Selbesøk i Skien overrasker heller ikke forskerne. Også i elvene Namsen og Tana er det enkeltdyr som tar seg ferskvannsekspedisjoner.

– Vi er i gang med innsamling av genetisk materiale fra ungene etter fødsel. På den måten skal vi få mer kunnskap om bestanden langs kysten. Rundt Skagerrak er steinkobbe vanlig langs hele Bohuslänskysten til Agder, sier seniorforsker Arne Bjørge ved Havforskningsinstituttet.

Kvoten fylt etter sju dager

Sel-epidemiene i 1988 og 2002 slo ut så å si alt av steinkobbe langs landets Skagerrakkyst. Kun en liten bestand på ytre del av Hvaler-skjaergården overlevde. Det tok flere år før bestanden bygde seg opp igjen, men i 2015 ble det for første gang på mange år åpnet for jakt på Telemarkskysten.

Som de siste årene foreslår instituttet neste år uttak av 10 dyr i Telemark og 15 i Vestfold. I år var kvoten på Telemarkskysten felt sju dager etter jaktstart 2. januar

– Når det gjelder seljakt har vi på den enes siden de som bruker skjaergården til rekreasjon og opplevelser som ønsker mest mulig sel. På den andre siden fiskere og også en del jegere som ønsker mye fellinger, sier Bjørge.

Selbestanden på Skagerrakkysten forvaltes formelt av Fiskeridirektoratet og fylkeskommunen, men i praksis er det Havforskningsinstituttets anbefaling som bestemmer hvor omfattende jakta skal vaere.

Bestandsstørrelse

De siste tellingene viste 337 dyr i Østfold. 292 i Vestfold, 175 i Telemark, 41 i Aust-Agder og 35 i Vest-Agder. Tellingene foretas i august i forbindelse med hårfelling. Da samles sel på skjaerene. Erfaringsmessig vil ca. 70 prosent av dyrene bli telt.

Maksimal årlig vekstrate for bestanden er beregnet til 12 prosent. Kvotene settes slik at de tar ut 5 prosent av bestanden. Annen menneskeskapt dødelighet som drukning i fiskeredskap, er beregnet å stå for et like stort uttak. Målet er stabil bestandsstørrelse.

Langs Skagerrakkysten har likevel bestanden vaert økende de siste årene. Med økende bestand kommer og problemer for fiskeriene. Saerlig ung sel ender sitt liv i fiskeredskap de setter seg fast i, forteller Bjørge.

– Mageundersøkelser av sel fra Agder, Telemark og Hvaler viser at de spiser lite torsk, men mye av torskefiskene øyepål og sypike. Det er fisk som går i stim og slukes hele. De fanger og noe torsk og flyndre, men siden disse ikke kan slukes hele må de opp i overflaten for å rive i stykker og spise, sier Bjørge. Han avviser påstandene om sel som årsak til nedgang i torskebestanden.

I perioden når ungene fødes fra midt i juni til litt etter

Sankthans, er dyrene mest sårbare for forstyrrelser.

– Vi ser at det saerlig er kajakkpadlere som forstyrrer selen når de kommer stille inn på dem på grunt vann. I Naerøyfjorden i Sogn forsvant nesten selbestanden da det ble populaert å padle der. Samtidig har bestanden økt både i Kragerøog Tønsbergkjaergården hvor mange ferierer, sier Bjørge.

– Sel har god kontroll på hvor motorbåter befinner seg. Større båter går heller ikke så tett på skjaerene hvor selen ligger. Forstyrres en diende sel slik at den rømmer, kan det vaere fatalt for ungen. De er veldig avhengige av amming før de har bygd opp spekklaget, sier Bjørge.