Slik kan vi bidra til vekst og utvikling i distriktene
Skal distrikts-Norge kunne videreutvikle levende lokalsamfunn ved hjelp av et kompetent og konkurransedyktig naeringsliv, er tilgang til høyere utdanning en helt avgjørende faktor.
Påstanden kommer ikke fra oss, men fra Distriktsnaeringsutvalget, som for kort tid siden leverte sin innstilling «Naeringslivets betydning for levende og baerekraftige lokalsamfunn» (NOU 2020: 12. Dersom denne visjonen skal bli en realitet, må vi ta inn over oss at universiteter og høyskoler leverer andre bidrag til vekst og økt verdiskaping i dag enn for bare få år siden. Dette gjelder ikke minst de «nye» universitetene som har vokst frem fra en høyskoletradisjon langt vekk fra de store byene.
Ientid preget av hurtige endringer og høy omstillingstakt i norsk og internasjonalt arbeidsliv, stiller samfunnet andre krav til universitetenes bidrag inn mot samfunnsutvikling og verdiskaping.
Det er ikke lenger nok å utdanne kandidater og produsere forskning. Fra å vaere tilbydere av kunnskap langs noen dimensjoner, forventes det nå at universitetenes utvikling av ny kunnskap er mer mangfoldig. Den skal også i langt større grad enn tidligere vaere drevet av etterspørsel. De viktigste driverne er relevans og umiddelbar nytteverdi. Skal slik form for kunnskapsutvikling lykkes, må den vaere relasjonsdrevet og bygget på likeverdige og godt forankrede partnerskap.
Dette er en ganske så annerledes modell enn den vi har vaert vant til, der universiteter og høyskoler har hatt rollen som leverandører, mens kunnskap har vaert sett på som transaksjoner og mottakerne har hatt rollen som kunder.
Ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN er det denne nye modellen som gjelder. Med åtte studiesteder fra Rauland i Vinje til urbane Drammen er USN et ektefødt barn av strukturreformen fra 2015. Reformen reduserte antall høyere utdanningsinstitusjoner i offentlig sektor i Norge fra 33 til 21. Mange av disse fikk ansvar for flere studiesteder over en større region. Dette innebar en videreføring av en desentralisert studiestedsstruktur, hvor tanken er at flest mulig skal sikres tilgang til høyere utdanning. I sin opprinnelige idé var derfor strukturreformen ikke, slik enkelte har hevdet, en sentraliseringsreform.
På USN løfter vi frem regional forankring som del av vår visjon. Universitetets strategi er bygget rundt en ambisjon om et naert samarbeid med lokalt naerings-, arbeids- og samfunnsliv. Det er på disse møteplassene vi kan dyrke universitetets rolle og oppgave som samfunnsutvikler. Det er også her vi tar et felles ansvar for å utvikle gode lokale/regionale modeller for samhandling mellom akademia, naerings- og samfunnsliv, og deler av offentlig sektor. USN har etter hvert fått frem mange eksempler på hvordan slike samarbeid kan bli etablert og utviklet.
En erfaring vi har gjort oss disse årene, er at det å videreutvikle en desentralisert studiestedsstruktur på en økonomisk forsvarlig måte til beste for lokalsamfunnene, krever store ressurser. Vi er bekymret for at strukturreformen likevel kan få en sentraliserende effekt på lenger sikt, ved at det blir krevende å opprettholde førsteklasses kvalitet på studieprogrammene ved alle studiesteder.
Derfor er det inspirerende å lese Distriktsnaeringsutvalget sin innstilling, og kunne konstatere at måten USN arbeider på er helt på linje med anbefalingene derfra.
Utvalget leverer et bredt og kunnskapsbasert sett av analyser med tilhørende anbefalinger. Vi mener utvalget peker på utfordringer som er helt reelle, dersom Norge skal opprettholde levende lokalsamfunn hvor naeringslivet på stedet bidrar aktivt til økt verdiskaping, vekst i antall arbeidsplasser og økt bosetting.
Tilgang på høyere utdanning i distriktene er svaert viktig, men utvalget peker også på en annen viktig faktor. Universiteter og høyskoler i distriktene har nemlig en bredere samfunnsmessig betydning, ikke minst som en utløsende faktor for tilflytting. Studier viser at mellom 70 og 80 % av studerende blir vaerende i regionen hvor de har studert. Gitt det, blir det viktig å opprettholde, for ikke å si forsterke, tilgangen til høyere utdanning over hele landet.
Det er derfor vanskelig å vaere uenig når utvalget foreslår at «insentivsystemet og finansieringen av universitetene, høyskolene og fagskolene bør utformes slik at det stimulerer til desentralisert studiestedsstruktur».
Alle er enige om at kontinuerlig kunnskapsutvikling er avgjørende for å sikre Norge fortsatt konkurransekraft internasjonalt. Norge må, med vårt høye kostnadsnivå, vaere best i å bygge inn så mye kunnskap i de varer og tjenester vi produserer, at andre fortsatt vil kjøpe disse. Det er mulig å eliminere noen konkurranseulemper som Norge tidligere har slitt med. Vi mener noe av oppskriften er tilgang til ny kunnskap gjennom nye måter å samarbeide på, og økt grad av digitalisering i en rekke naeringer Begge disse endringene representerer muligheter for distriktene.
En av utvalgets konklusjoner på dette området er at samhandling mellom naeringsliv og universitets- og høyskolesektoren er av «stor betydning for regional og nasjonal verdiskaping.» Utvalget mener universitetene og høyskolene spiller en viktig rolle for kompetansen til arbeidskraften i det regionale naeringslivet, og at dette er et samarbeid som «bør styrkes».
Nå er det viktig at Distriktsnaeringsutvalgets innstilling faktisk fører til handling. Vi venter spent på myndighetenes oppfølging.