På hogget for katten

Det blir sagt at vi har et så godt helsevesen. Det er ikke bare noe som blir sagt, for øvrig. For det er sånn det er. Men vi har også et godt dyrehelsevesen. De er på hogget, faktisk såpass på hogget at en stakkar matfar begynner å bli urolig over alle farene som lurer der ute. Nylig fikk jeg, eller egentlig katten Børge, e-post fra DyreID om at den lille karen må passe seg for hoggorm. Og fra dyrlegen kom det i april melding om at det er tid for vaksinering. Igjen. Dessuten må tennene sjekkes. Både dag og klokkeslett var satt av, så da får vi håpe at vedkommende dyr ikke er opptatt med andre viktige gjøremål den dagen. Slike årskontroller innebaerer også fedmesjekk. Forrige gang ble katten veid og slett ikke funnet for lett.

De som i disse dager venter på andre vaksiner, slik jeg har hørt at noen gjør, vet nå hvordan det er for våre firbeinte venner som higer etter beskyttelse mot kattepest. Denne sjukdommen er det blitt noe mindre oppmerksomhet rundt. Det drukner nesten i andre smittsomme menneskevarianter som så vidt er blitt nevnt i nyhetsbildet de siste drøye fire hundre dagene. Visstnok av kinesisk opprinnelse.

Dyrlegene har nok enda bedre oppfølging av sine pasienter enn de andre fastlegene. Onde tunger vil ha det til at dette sikkert bare er fordi de vil tjene penger på dyrene, men da tror jeg ikke de ville blitt dyrleger. Ikke engang min barndomshelt James Harriot gjorde det spesielt skarpt økonomisk. Det var vel bare så vidt han hadde råd til å fylle opp snadda. I tillegg må det sies å vaere ganske trøblete arbeidstider. James måtte ofte opp midt på natta for å kjøre på noen veier som trolig ville fått Bård Hoksrud til å se rødt. Uten at veiene trenger å vaere spesielt ille av den grunn, ved naermere ettertanke.