Hvem kan vi minnes?

Det er 42 år siden Margaret Thatcher, «Jernkvinnen» ble valgt. Hun ble sittende som statsminister til 1990, og ble med det den lengstsittende statsministeren i England på 1900-tallet. Klassekampen sier hun svor til den såkalte «nyliberalismen» og svekke makten til fagforeningene.

Men det er en overforenkling. Fagforeningene jobbet meget aktivt med å svekke seg selv. Spør en sjømann som var innom London havn på 60-tallet. Han kan fortelle at det sjauerne brukte en uke på i London havn, gikk unna i løpet av en dag i Hamburg! Og dermed forsvant London havn.

Og Fleet Street den berømt gate i London i England som tradisjonelt var hjemsted for den nasjonale pressen. Den fløt bort. Typografene forstod ikke at blysatsen var utgått på dato. Fagfore ningsknusing? Nei, de knuste seg selv! Og hvor er det blitt av British Leyland Motor Corporation, ingen husker det lenger. Det kjørte i grøfta.

Et munnhell var at hvis de kunne få innført the tea-break, te-pausen i tyske industri, ville engelskmennene bli konkurransedyktige. Men tyskerne ville ikke drikke tea.

Vi kan prise oss lykkelig over forholdene hos oss og at vi ikke har hatt slike konfrontasjoner. Per Kleppe introduserte «kleppe-pakka». «Kleppe-pakke» er et uttrykk som oppstod på 1970-tallet, og er betegnelsen på tiltak for å få inntektsoppgjørene trygt i havn uten store konflikter. Kleppepakka ble tittelen på Per Kleppes selvbiografi. Jeg drister meg til å hevde at Per Kleppe har vaert en av våre mest fremragende finansministre. Hvis ikke den fremste.

Den viktigste evnen vi kan fremme, er den å kunne samarbeide. Takket vaere den rangerer Norge høyt i internasjonale målinger.

Kanskje noe å minnes i disse dager med forhandlinger i flere naeringer?

Finn E