Tilfluktsrom og flyktninger

Man har aldri vaert spesielt opptatt av skrekkfilmer, så redd som man er for alt mulig. Men noen slike har man da sett. Blant annet en om en pandemi der omtrent alt levende liv ble utryddet. Godt vi slipper noe sånt. I tilfelle katastrofer hadde det vaert greit med et tilfluktsrom, men der er det visstnok ikke rom for alle.

Folk er ikke

lenger redde for at de må flykte. Mye tyder på at noen er mer redd for flyktninger enn å havne på flukt selv. Sånn er det blitt. For eksempel er det blitt snakket om parkeringshus i tilfluktsrommet i Helleberget i Porsgrunn sentrum helt siden jeg kom til byen. Hvor skal folk da gjøre av seg i en krisesituasjon? I en sådan stund er det bare en fattig trøst at de i det minste har en fin plass å parkere bilen.

Vi kalte det

bomberom før i tiden. De ble brukt til miniatyrskyting og fritidsklubb på min skole. Før, da det var langt faerre våpen i omløp, var folk mer redd for bomber. Nå er det ikke så nøye lenger, kan det virke som. Noen vil nok lure på hvorfor verden bruker flere milliarder på vaksiner for å redde liv, samtidig som det brukes enda mer penger på å utvikle våpen som kan ta enda flere liv. Muligens høres ikke dette like logisk ut for alle. Bare muligens, altså. Riktignok sies det at atomvåpen skal forsvare oss. Men det er altså for å forsvare oss mot atomvåpen, så da må det jo bety at noen tror at noen kan bruke dem til å angripe med. Sånn sett blir jeg litt forvirret når noen hevder at i kjaerlighet og krig er alt lov.

Det beste ville

nok vaert å nedlegge forbud mot all krig og la mye mer bli lov i kjaerlighet. Som å gifte seg med hvem man vil. Hvis den andre vil, da.