Syklister mot bilister og omvendt
Syklister mot bilister. Eventuelt omvendt. Det må det bli konflikter av. Tidligere har vi lest om bilister som presser tohjulinger ut i grøfta eller drukner dem i vindusspylervaeske. Avisreportasjene var langt mer underholdende enn Frankrike Rundt. Men det sier ikke så mye, si.
Denne våren og sommeren ser det imidlertid ut som om gemyttene har roet seg noe. Ikke engang folk i kondomdress, de som raser gjennom Storgata godt over fartsgrensa, har fått høre det. Undertegnede har for eksempel blitt nesten påkjørt bare én gang, noe som er langt sjeldnere enn det som kan forventes i et sentrum med yrende liv.
Litt snodig at syklister og bilister er uvenner. Det er nemlig de samme folkene som er bilister som av og til også er syklister. I hver fall stort sett. Man skulle likt å se en bilist som aldri har syklet. Omvendt er nok litt mer vanlig. Det er jo noen som ikke kan eller vil kjøre bil. Noen kjører også bil uten å kunne det, uten at vi skal nevne navn. På den tredje siden kjenner jeg også folk som verken kan eller vil sykle. Ikke engang elsykler eller trehjulssykler biter på dem. I det man som innbitt bilist inntar rollen som syklende, gjerne en sommerkveld på vei til butikken, er det bilistene som harmen rettes mot. Mange er så frekke og legger seg helt inntil oss miljøvennlige. Det hjelper å hytte med neven.
Noen tror nok man er trygg på sykkelstiene. Problemet der, er at det er så mange andre som føler falsk trygghet, som til dømes elsyklister, sparkesyklister, hundeog katteluftere, barnevogntrillere og joggere. Glatt er det også, om vinteren. Men vi får trosse problemene og gjøre som det oppfordres til i Bibelen: Holde oss på den smale sti. Der er det hellige ord på linje med Miljøpartiet De Grønne som er mot motorveier og andre svaert brede stier.