Union-150 år-in memoriam

Union ble grunnlagt 26.mai 1873 på Thorvald Meyers kontor i Christiania.

Men selv om det var hovedstadskapitalen som kom med pengene, så er det vel få virksomheter som på samme måte har tilhørt oss i Skien. For det var her det startet på Smieøya.

Det var her Benjamin Sewell i en alder av 28 år ble drivkraften i en mektig industriutvikling.

Hans valgspråk var: «Alt er mulig». Og det var det. Skotfos Bruk var en genistrek. Stor, moderne og med den tjente Union så mye enger at den overtok en mengde treforedlingsvirksomheter i Skiens- og Drammensvassdraget. Fram til 2.verdenskrig var Union og Borregaard de dominerende virksomhetene i bransjen.

Etter 2.verdenskrig ble utviklingen litt annerledes. Men årsaken til det lå ikke hos de som arbeidet i og drev virksomheten. Uenighet blant eierne om strategiene var årsaken til at andre tok hegemoniet.

Vi som har arbeidet i Union kjenner stolthet over det som vi har vaert med å skape. Det var ikke mangel på kompetanse og motivasjon som til slutt ødela for Union. Det var dårlig eierskap i flere årtier og gale strategivalg hos eierne som dessverre ødela praktisk talt hele norsk treforedlingsindustri.

Som en hilsen og en heder til de som var mine kolleger i Union og til alle de som var før oss vil jeg vise til den prologen som ble skrevet til 100-årsjubileet i 1973. Og jeg vil saerlig peke på sluttordene.

Og her er den: av Erik Hemstad

Egypterne skrev på papyrus av sivet ved Nilens bredd. Restene gir oss å vite litt om hva den gang har skjedd.

I Norden risset de runer på heller i skog og mark, -solide, men nokså lite håndterlige skriveark.

Men det var visst en gammel kineser, som laget det første papir, og siden har kunsten vandret efter hva kildene si`r til vi omsider laerte å lage papir av tre og uante muligheter ble åpnet her hjemme ved det.

Granstokkens fibermasse ble råstoff for industrien. Det kunne saktens passe både i Modum og Skien.

For skog var det i landet, voksterlig virke som ventet på drift.

Kraft lå i elvevannet, rygg til å baere i ferdsel og fløting, frådende fall å temme.

Folk var å finne hjemme, villige hender og munner å mette.

Grunnlaget lå i dette.

Det vi trengte var menn med innsatsvilje og kløkt, med mot til å søke veier som enda ikke var søkt, med evne til ikke å gi seg, med vilje og vett til å fri seg fra fordommer, motgang og uhell

-en slik en ble Benjamin Sewell. Hans opphav var norsk og britisk, hans bakgrunn var kosmopolitisk, hans livsverk ble knyttet til Skien,

Union og papirindustrien.

På Gimsøyklosterets tufter, ved eldgamle sagbruksrenner grunnlas den nye tiden av Benjamin Sewell og hans venner.

Andre har bygget på verket, nye er kommet efter. Medgang og motgang er prøvet av menn med fornyede krefter og tusener sterke hender.

Ble det gagn i det vi bygget, har vi liv og fremtid trygget? Har vi stelt det så vi har grunnlag for et aerlig svar?

Vi har skapt papir i mengder, milelange rullelengder, sendt dem viden om på jord, grunnlag for det trykte ord. -Lett forgjengelig det meste, kastes vekk når du har lest det, dog et ledd i vår kultur. Newsprint, offset-kvaliteter, krepp og soft og hva det heter, greaseproofspesialiteter, tonnevis av godt papir er det bidrag som vi gir til den verden vi bebor.

Vi har temmet fossegrimer, måler deres makt og vekt nøkternt i kilowattimer og i kraftstasjonseffekt. Lydig trekker Skotfoss lasset for papir og slipemasse. Embretsfoss og Geithusfoss, endog gamle Klosterfossen er blitt tjenere for oss.

Er det godt nok det vi bygget, har vi ødet eller trygget? Var det kanskje helligbrøde at vi uroet de døde?

Har vi kvalt det siste ave i den stille klosterhave med maskiner og sagbladhvin og barketrommelbulder?

Har vi syndet mot miljøet i vår strid for levebrødet?

-Vi har sikkert vårt å skrifte, ja, men tidene må skifte, moder Baugeids fromme bønner var forstummet før vi kom, og som verk skal verket tåle selv miljøverntidens dom.

Var det gagn i det vi gjorde? Vi tør aerlig si:

Vi tror det!