VIGDIS OG SOLVEIG HAR HOLDT SAMMEN I 50 ÅR. HELT FRA DET VAR FORBUDT
Vigdis og Solveig har vært kjærester i 50 år. De ble sammen i tiden da homofili ble sett på som syndig, sykt og forbudt.
Det er langt igjen til full aksept, men vi har vært heldige og sluppet de verste stormene. Vi har tvert stort sett blitt møtt med inkludering og velvilje, sier Solveig Askjem. – Men jammen har vi vært med på store gjennombrudd i kampen om like rettigheter, fortsetter Vigdis Bunkholdt.
Begge sier de kjenner eldre skeive som ikke tør å komme ut av skapet. Selv er de glade for at de valgte åpenhet for 50 år siden. Da loven om partnerskap kom i 1994, ble Solveig og Vigdis partnere. Det ble en skikkelig feiring. Og da ekteskapsloven kom i 2009, giftet de seg, det var kun å undertegne ekteskapspapirene, så var det i orden.
MØTTES PÅ JOBB
– Vi har investert i helse hele livet, og har vært svært aktive både med gå- og løpeturer, og ikke minst skiturer, sier Vigdis.
– I vår alder kommer det gjerne noen skavanker, men vi er begge heldige og har god helse, både i kroppen og toppen. Kanskje det er fordi vi trimmer begge deler?
Solveig forteller at morgentrimmen er obligatorisk før morgenkaffen. Tidligere tok de seg gjerne en løpetur i skogen, som de har rett utenfor døren, der de bor i rekkehus på Korsvoll. Nå trimmes det innendørs om morgenen, Vigdis sykler og Solveig hopper tau, og etter kaffe og frokost er begge klare til å ta fatt på dagen.
Vigdis er utdannet psykolog, og har jobbet nesten frem til nå. Solveig er utdannet sosionom, og de to går aldri tomme for samtaleemner.
– Solveig har vært en god støtte for meg i mitt arbeid. Da vi traff hverandre, var Solveig faktisk sjefen min, sier Vigdis.
Her hjemme er ingen av de sjef, her er det samarbeid som gjelder. Ekteparet ser på hverandre og ler, mens Solveig sier noe om glosene som kommer fra Vigdis når hun støvsuger, og som ikke må på trykk.
SYKE OG SYNDIGE
Damene var 35 år da de møttes, Solveig var leder og Vigdis underviste på det som den gangen het Norges kommunal- og sosialhøyskole. Etter et par år var de på en konferanse, og så hverandre plutselig på en ny måte. Begge hadde gjort noen forsøk med guttekjærester, det fungerte dårlig.
– Selv om jeg ikke hadde noen tro selv, oppsøkte jeg kristelige ungdomsforeninger, rett og slett fordi der hold gutta seg på matta. Jeg fikk gode venner av begge kjønn, sier Solveig, som er fra Andebu i Vestfold.
– Jeg vokste opp på et lite og gjennomsiktig sted, og valgte å flytte til Tønsberg, der jeg tok gymnaset. Der var det få som kjente familien min, og jeg følte meg friere.
Vigdis er Oslojente, og beskriver seg selv som en
mer forsiktig og ordentlig type. Hun valgte psykiatrien, til tross for at det hun selv «led av» ble sett på som en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Ifølge den tidens psykologipensum, var homofili en diagnose. I store deler av det norske samfunnet var homosex noe av det mest syndige som fantes.
– Jeg fant selv ut at det ikke var hold i noen av påstandene om denne tilstanden som skulle være så farlig. Da bestemte jeg meg for heller å kjempe for våre rettigheter, sier Vigdis. Og det har hun gjort til gagns.
BLE EN FOREGANGSKVINNE
Dette ble starten på Vigdis’ deltakelse i kriminell møtevirksomhet, som senere gikk over til lovlige møter. Hun var et av de første kvinnelige styremedlemmene i Det norske forbundet av 1948, som er organisasjonen FRIS forløperorganisasjon. Vigdis satt i styret i tre perioder mellom 1958 og 1962.
– Da Solveig og jeg kjøpte huset her sammen, ble det tydelig for alle at vi er et par. Om noen syntes det var rart, viste de det ikke. Jeg følte det viktigere enn noen gang å kjempe for at likekjønnede par skulle få samme muligheter og rettigheter som andre par, sier Vigdis. Og Solveig forteller om trivelige naboer, som tar inn posten og stiller opp for hverandre, og sier at de aldri har opplevd ubehagelige kommentarer i nabolaget. Ikke ellers heller.
Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, FRI, fikk etter hvert stor betydning også for Solveig. I april feiret ekteparet sine 50 år som kjærester med sine venner i FRI, med diger bløtkake og alkoholfrie bobler. Det ble en storartet markering, som Vigdis og Solveig med glede ser tilbake på.
– Vi deltar på aktiviteter med seniorgruppen i FRI, altså skeive 50+, annenhver uke. Det er godt å treffe likesinnede, selv om vi også selvfølgelig har mange heterofile venner. Vigdis og jeg er ulike på mange måter, og utfyller hverandre på en fin måte. Men det er naturlig at vi har våre egne vennegjenger, i tillegg til vennene vi har felles, sier Solveig.
Selv om jeg ikke hadde noen tro selv, oppsøkte jeg kristelige ungdomsforeninger, rett og slett fordi der hold gutta seg på matta. (Solveig)
SAMMEN I 50 ÅR. Den gode samtalen er viktig for Solveig (til venstre) og Vigdis. De har både felles og ulike interesser, og går aldri tomme for samtaleemner.
IKKE STATISTIKK PÅ SKEIVE OG ALDERDOM
Janne Bromseth er forsker ved Østlandsforskning på Hamar. Hun har en doktorgrad i tverrfaglige kulturstudier fra NTNU, med kjønnsforskning som hovedfelt.
Bromseth sier at det ikke finnes statistikk knyttet til eldre skeive, men at man antar rundt 5–10 prosent bryter med forventninger til kjønn og seksualitet. Det er heller ikke alle som definerer seg som LHBT+ eller skeiv, men som like
fullt har sex og/eller relasjoner med noen av samme kjønn.
– En ny kartlegging av helse- og sosialfaglige utdanninger i Norge viser at kunnskap om kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering inngår i relativt liten grad i obligatoriske utdanningsløp. Jeg holder på med en nordisk kartlegging som bekrefter dette, og som også viser at selv om en majoritet yrkesaktive ønsker mer kunnskap, har de ikke fått den i utdanninga. Her behøves det et skikkelig kunnskapsløft, påpeker forskeren.
FORTSATT EN VEI Å GÅ
Det var aldri snakk om barn da Solveig og Vigdis var unge. Men begge har søsken, og de er både tanter og grandtanter til mange. Familiebåndene er sterke.
– Vi opplever full aksept i hverandres familier, og har hatt mange hyggelige treff. Det skulle mot til for å komme seg ut av det skapet, og jeg håper vi med vår åpenhet kan gjøre det lettere for andre. Heldigvis blir ikke homofili sett på som en sykdom lenger, men at vi er syndige henger nok litt igjen enkelte steder, sier Vigdis.
Ekteparet bekymrer seg ikke for den virkelige alderdommen, men de er spente på hvordan de vil bli møtt av helsevesenet, hvis de for eksempel må på sykehjem. Ingen av dem har møtt negative holdninger i helsevesenet tidligere, men tenker at det å være gammel og åpent skeiv er noe nytt i samfunnet.
– Det kommer nok mye an på personligheten, enten man er skeiv eller ikke. Møter du andre med et smil og et vennlig ord, kommer du langt med det, sier Solveig.
– Men gamle og syke oppfører seg ikke alltid helt som tidligere i livet, noe som selvfølgelig kan skape utfordringer. Og jeg er usikker på om ansatte i helsevesenet har nok
1981. Solveig (til venstre) og Vigdis er 42 år gamle og har livet foran seg. Men det skulle gå mange år før de kunne inngå først partnerskap, så ekteskap.
Det skulle mot til for å komme seg ut av det skapet, og jeg håper vi med vår åpenhet kan gjøre det lettere for andre. (Vigdis)
kunnskap om hvordan de best kan møte skeive eldre. Kommer vi til å bli møtt på samme måte som et heterofilt ektepar?
Vigdis mener at selv om det er mye aksept på overflaten, trenger man ikke å grave særlig dypt før grumset dukker opp. Det er fortsatt en kamp å kjempe for de homofile. Solveig mener kong Harald, i sin tale i Slottsparken i 2016, var med på å endre folks holdninger. Ordene «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre» har festet seg hos de fleste av oss.
– Jeg er glad for at Solveig og jeg deler oppfatningen av at åpenhet og mer kunnskap må til for å endre folks holdninger, sier Vigdis.
– Og kommer du tilbake om ti år, kan vi fortelle deg litt mer om hvordan det er å være gammel og skeiv i Norge. Foreløpig er vi jo bare 87!
SPØR HELLER ENN Å ANTA!
Forsker Janne Bromseth forklarer at vi i Norge har en diskrimineringslov, som forbyr negativ forskjellsbehandling blant annet på grunn av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering. Offentlige tjenester skal være likeverdige, det vil si ha like god kvalitet uavhengig av bakgrunn og identiteter. Dette innebærer at også at helsepersonell må ha kunnskap om minoritetslivsløp og skeives aldringsvilkår for å kunne gi god personsentrert omsorg.
– Første steg er bevissthet om at vi behøver kunnskap både om majoritets- og minoritetslivsløp for å skape gode inkluderende menneskemøter, og skaffe oss kunnskap om det vi ikke vet. Vi må aktivt vise, gjennom språk og handlinger, at vi har gode holdninger og kunnskap og derigjennom skape tillit og invitere til åpenhet, sier Bromseth.
Forskeren legger til at dette er viktig, fordi tilliten til å bli møtt positivt og med kunnskap er markant lavere hos skeive, noe som i verste fall leder til at man utsetter å oppsøke hjelp.
– Gransk dine antakelser om hvem den du møter her og anta så lite som mulig, det er bedre å spørre. Vi utgår ofte fra normene når vi antar, og det er ikke tillitsskapende når andre antar at en er gift med noen av ulikt kjønn, avslutter Janne Bromseth.