LØFTER TUNGT FOR KONA
Da kona Anna ble funksjonshemmet, bestemte Magne (81) seg for å begynne å trene – for å kunne ha henne hjemme og for å få henne til hytta.
Det var på selveste 80-årsdagen, mandag 19. september 2022, at Magne Olsen gikk viralt. I halvannet år hadde han trent styrke med sin personlige trener, Therese Lee, på SATS CC Vest i Oslo. Det store hårete målet var å klare 150 kilo i markløft på dagen han fylte 80. Da videoen av de blytunge sekundene, der han klarte det, ble delt av treningskjeden på sosiale medier, nådde den to millioner. I kommentarfeltet eksploderte det av gratulasjoner, heiarop og røde hjerter.
For Magne hadde kjærligheten som motivasjon. Det var for å klare å løfte kona Anna, hun som ble funksjonshemmet etter en operasjon, at han begynte å løfte vekter. Nå sitter han overfor oss i blå treningstrøye, lettere forundret over all ståheien.
– Det er helt overveldende at så mange er opptatt av dette at jeg trener for å kunne beholde Anna hjemme. Men jeg må si det er litt todelt. Det er som om det ikke er en selvfølge, men jeg ser det sånn. Det er en selvfølge, sier han og setter blikket i oss.
– Det er noe med gode og onde dager. Hun forlot sitt hjemland, sin familie, venner og en god jobb. Hun forlot alt for å følge meg til Norge og begynne på nytt her. Da det som skjedde, skjedde, var det bare å stille opp.
Vil inspirere eldre
Den pensjonerte rektoren hilser i øst og i vest inne på treningssenteret, der vi følger etter ham mellom alle treningsapparatene på EVO Sjølyst, hvor Therese nå jobber. Han er blitt med henne hit. Han har en kroppsfasong man sjelden ser på en 80-åring, med skuldrene som det bredeste partiet. Han har også et påfallende godt humør, og ikke minst en misjon: Å inspirere eldre til å begynne å trene styrke.
– Vi startet på 65 kilo og trente i halvannet år. At jeg løftet 150 kilo – det hadde ikke gått uten Therese. Jeg hadde tre vondter, og etter tre måneder var alle borte, sier han og understreket: – Den som skal trene tung styrke, må gjøre det med kyndig veiledning, hvis ikke blir det skader.
– Om jeg leder en 80-åring til å løfte 150 kilo uten å vite hva jeg holder på med, kan jeg skade ham for livet. Men med hans dedikasjon og vilje og min ekspertise er det gått veldig bra, sier Therese.
Nytt rekordløft
Det er ingen grunn til å gi seg mens leken er god, og straks skal de varme opp før et forsøk med å løfte 152 kilo i markløft. Både han og Therese ble nedringt av medier da videoen gikk viralt, men med unntak av lokalavisen takket han nei til de fleste.
Therese nærmest spretter rundt for å finne nok vekter å legge på vektstanga. Det går så det griner under oppvarmingen. Magne løfter stangen raskt og presist noen få ganger. Hun legger på enda flere vekter, opp til hele 152,5 kilo, før hun setter seg på huk foran Magne for en siste peptalk.
Magne Olsen bøyer seg ned, tar tak i vektstangen, blåser luft ut i kinnene og løfter den opp.
Så blir han stående i et par sekunder, før han titter bort på Therese og spør om hun er fornøyd. «Jaaa!» jubler hun, og først da slipper han vektstanga ned igjen.
– Jeg har vært så nervøs for om det kom til å gå, sier hun med blanke øyne.
Komplikasjoner etter operasjon
En gang så Magne på treningssentre som det han i sitt stille sinn og lettere foraktfullt tenkte på som en sjøldiggersjappe. Som ung hadde han gått på
skøyter, og hadde livet gjennom vært opptatt av å holde seg i form, men på et treningssenter hadde han aldri tenkt å sette sine bein.
Hadde det ikke vært for at kona Anna begynte å snuble i 2015, ville det trolig heller aldri skjedd.
Hun var fortsatt i full jobb som lektor i tysk da det skjedde. Hun som hadde vært så nøye med å sjekke seg for potensiell sykdom, hadde ikke tenkt på å undersøke hodet, forteller Magne.
Da hun gjorde det, ble det oppdaget en stor, godartet svulst. Det var etter at den ble operert ut, det oppsto komplikasjoner. På kort tid ble den aktive kona hans sterkt funksjonshemmet og avhengig av rullestol. Han bestemte seg umiddelbart for at hun skulle få være hjemme så lenge det gikk.
– For å kunne ha Anna hjemme og kunne få henne på hytta måtte jeg trene styrke. Og den hytta kjøpte vi etter at hun havnet i rullestol! legger han til og bryter ut i latter, slik han ofte gjør.
De hadde sett på mange hytter tidligere, men konkludert med at ettersom de skulle reise så mye når de ble pensjonister, ville de ikke ha tid til å være på en hytte.
– Så ble jo hun rammet før hun gikk av med pensjon, sier Magne stille.
Hyttedrøm med spesialstol
Nå ble hyttedrømmen tent på ny. Anna så bilder av en hytte ved Steinsfjorden ved Hønefoss som hun likte godt, og den dro Magne for å sjekke nærmere ut. Den lå vakkert til med utsikt over fjorden og med egen strandlinje. Her kunne Anna sitte på verandaen og se på ham som fisket og fanget kreps, tenkte han. Det var bare én ulempe: Stien fram til hytta var uframkommelig med rullestol. Magne vet, for han prøvde å trille henne dit.
En liten stund gikk. «Jeg glemmer ikke den hytta», sa Anna en dag. «Sa ikke du at det fantes en spesialstol?»
Han som hadde lest om en rullestol laget for kupert terreng, men trodde de var enige om å droppe hytteplanene, kastet seg nå rundt, kjøpte stolen og kjørte enda en gang opp til Steinsfjorden.
Etter en testrunde som bokstavelig talt gikk over stokk og stein, dro han hjem igjen til Anna.
«Jeg tror det går! Jeg tror det går!»
Hver gang de to dro til hytta, ble Magne minnet om at han skulle ha vært sterkere. Noen år tidligere hadde de solgt huset med treningsrom i kjelleren.
– Det var bare fordi jeg mistet det, at jeg gikk den lange veien til SATS.
Hadde alle piggene ute
Da han nå så seg nødt til å melde seg inn, 78 år gammel den gangen, fulgte det automatisk med en introduksjonstime, noe han absolutt heller ikke kunne tenke seg. Magne ler når han tenker tilbake på den store motstanden han hadde.
– Men siden jeg er gammel rektor, og oppdragelse er min perfeksjon, takket jeg høflig ja. Da jeg kom inn på senteret, var det er virvar av vekter og apparater og store speil overalt. Hva er det de speiler seg etter, tenkte jeg.
I møte med Therese den aller første gangen hadde han alle piggene ute, tenkte at henne skulle han ikke ha noe med å gjøre, visste nok om trening til å klare seg helt utmerket på egen hånd, ellers takk.
– Så viste hun meg rundt, og jeg strittet imot alt jeg kunne, men alt det hun sa, hørtes fornuftig ut. Så jeg bestilte ti timer, og det skulle i hvert fall ikke bli mer, smiler han.
De rakk å trene noen uker sammen før pandemien kom og treningssenteret måtte stenge. Da måtte de være kreative. Magne trente på Sollerudstranda, i nærheten av der han bor. Der han brukte alt fra tunge steiner til sykkelstativ. Og fikk reaksjoner fra folk som gikk forbi.
– Jeg hadde lyst til å spørre om de aldri hadde sett noen bære stein før, ler mannen, som på sin side lot seg imponere over Therese som kom fra andre siden av byen på rulleskøyter for å trene
– Hun må jo ha sett et potensial!, skoggerler Magne, men sannheten er faktisk ikke langt unna. Therese så ikke bare et potensial. Da Magne Olsen knelte foran henne i utfall den aller første gangen, så hun en ild bli tent.
De hadde foretatt det hun kaller en behovsanalyse, der hun hadde bedt ham reise seg opp og ned på en benk for å sjekke bevegeligheten hans.
– Da så jeg at han var av den gamle skolen, og at han fortsatt hadde masse «fire» i seg. Jeg så at han likte å løfte tungt, og at gnisten kom fram da. Første gangen jeg så ham gjøre markløft, så jeg
PLANENE KLARE. Anna og Magne hadde planene klare for pensjonisttilværelsen. Hun hadde ennå ikke gått av med pensjon da hjernesvulsten ble oppdaget. Her fra da de var på cruise i 2002, året Magne fylte 60
hvor powerful han følte seg idet han rettet opp ryggen.
«Vet du hva, dette er du skapt for, markløft er din greie», sa Therese til Magne. I tillegg til markløft har de trent styrke for hele kroppen, og de har jobbet med kjernemuskulaturen og med mobiliteten.
En annen ting de har hatt fokus på, er at ikke alle økter må være et blodslit, noe Magne var vant til.
– Vi har jobbet med ikke alltid å trenge å ha blodsmak i munnen – at du ikke må spy hver gang, men at det kan være bra med bare bevegelighetstrening også, ler Therese.
«Har du sovet i natt? Har du spist? Har du noen vondter?» er blant spørsmålene han pleier å få fra Therese før de går i gang med økten, og så legger hun opp treningen ut fra det.
– Det er jo det som gjør at skadene holdes unna, fastslår Magne fornøyd.
Møttes i Kraków
At det skulle bli Magne og Anna, sto aldri skrevet i stjernene, eller kanskje gjorde det nettopp det?
Han som er født og oppvokst i Lofoten, og var 31 år og nyutdannet lærer da han bestemte seg for å reise i Øst-europa, som var så annerledes den gangen, med jernteppet mellom øst og vest.
Til alle de tidligere østblokklandene Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia måtte han ha visum. En kollega hadde en bekjent i Polen som kunne vise ham rundt der, Anna i Kraków. Det var i visumkøen rett før han skulle dra, at han helt tilfeldig oppdaget kollegaen og fikk en adresse til Anna.
– Hadde jeg gått et skritt til venstre, ville jeg ikke møtt den kollegaen og fått kontaktinformasjonen, fastslår Magne.
Kjærlighetens irrganger stoppet ingenlunde her. I Polen banket han på to ganger uten at noen
ULENDT TERRENG. Stien til hytta går over stokk og stein. Med en spesialrullestol – og Magnes iherdige treningsinnsats – lar det seg likevel gjøre å ta med kona dit.
UTSIKT. Anna nyter hytteutsikten. Da hun ble funksjonshemmet etter operasjonen, var det selvsagt for Magne å ta vare på henne så hun kunne bo hjemme så lenge som mulig.
ALLTID KONA MED SEG. På mobilen har Magne bilde av Anna på hytteterrassen, der hun kan sitte og speide ut over Steinsfjorden.
åpnet. Han hadde pakket teltet på campingplassen og skulle til å dra videre til Tsjekkoslovakia da han bestemte seg å for prøve en tredje og siste gang. – Og da var det Anna som åpnet!
Dagen etter viste Anna rundt i Kraków. De dro også til Auschwitz sammen, og før Magne reiste videre, avtalte han og Anna å møtes i Wien, dit hun allerede hadde planlagt å ta en tur.
Ingen av dem var kjent i Wien, men de avtalte å møtes ved Stefansdomen, en praktfull romerskkatolsk kirke. Magne ble forsinket på grunn av veiarbeid og omkjøring, men Anna ventet. Magne lyser igjen opp i et mildt smil.
– Jeg ble over helgen, vi hadde det veldig hyggelig. – Var du forelsket allerede da?
– Ja, jeg var nok det. Jeg var veldig betatt.
– Hva falt du for?
– Hele vesenet. Og så var det jo litt gjensidig da. Jeg ble veldig imponert over at hun var villig til å forlate alt.
Etter å ha spurt biskopen i Kraków om tillatelse til å få gifte seg med Anna i kirken i Kraków – for også det måtte til – sto bryllupet mellom de to en vakker dag i mars 1975. Da sommeren kom det året, forlot Anna alt hun hadde i hjembyen i Polen, 26 år gammel, og fulgte Magne til Norge.
Mange reaksjoner
Nå viser han fram et bilde av Anna som sitter på verandaen med utsikt over fjorden.
– Det er så fint å være der, sier han.
Den kronglete stien bort til hytta er 100 meter lang. Det tar ham ti minutter, inkludert pauser, å trille Anna dit.
– Dette bildet hadde ikke vært mulig å ta uten treningen og Thereses kyndige hjelp. At vi kan komme dit – det ville ikke skjedd uten. Men jeg har lagt ned forbud for familien å se den transporten der. Da hadde de nektet oss å dra.
I tillegg til alle gratulasjonene som veltet inn da han gikk viralt, og om hvilken inspirasjon han var, var det også er par andre kommentarer.
Med en grundighet en rektor verdig går han nå i rette med et par av dem.
– Det var en vittigper som skrev: «Hvor tung kone har han om han må løfte 150 kilo?»
Magne er selv den første til å bryte ut i latter, før han fortsetter.
– Men han hadde ikke sett stien, slår han så fast. – Hun er ikke så tung, men skal løftes mange ganger om dagen. Jeg ville ha fått skader om jeg ikke trente.
«Hvorfor kan du ikke utbedre stien?» er det en annen som har spurt.
– Svaret på dét er at den er fredet. Det er ikke lov til å slå ned en eneste stokk på den stien.
Han stopper litt opp, før han fortsetter.
– At hun som er så sterkt handikappet, kommer seg på hytta og kan se på Steinsfjorden … det er på grunn av treningen.
Etter at han begynte å trene, er de vondtene han hadde, borte. Therese forteller om hvordan hun har sett ham blomstre opp.
Trening på blå resept
De mange positive endringene treningen har hatt for ham, ble ikke minst tydelig da han skulle ta koronavaksine og ble innkalt sammen med en stor gjeng på hans egen alder.
– Det var 60 eldre mennesker som var samlet – det var ganske forskrekkelig å se hvordan de fleste hadde vansker bare med å sette seg ned og reise seg opp. Det var bare et lite antall der som ville ha vært i stand til å bøye seg for å løfte opp en vektstang. Han stopper litt opp, før han bryter ut i latter.
– Og så løfter jeg 150 kilo i markløft! Du skjønner jo at jeg er begeistret for Therese – om du hadde sluppet løs henne på den vaksinegjengen, da ville de vært i en helt annen form. Hadde jeg vært yngre, skulle jeg ha engasjert meg for trening på blå resept. Jeg skulle ønske mange flere kom seg på trening. Mange eldre blir ensomme. På treningssenteret møter du ofte de samme og blir litt kjent. Det må være veldig verdifullt for dem som er alene.
I Therese har Magne hatt en meget engasjert og også dypt beveget personlig trener.
– Det har vært så morsomt og en ære å få være med på den reisen han har hatt og å se at hans livskvalitet er blitt så mye bedre. Jeg har latt meg imponere og bevege gjennom denne prosessen. Vi har fått et helt spesielt bånd og har lært så mye av hverandre – ikke bare om trening, men om livet generelt. Jeg føler meg så heldig. Og jeg digger hva oppmerksomheten har gjort for ham. Jenter på 19 kommer bort og sier at du er et forbilde. Jeg kunne ikke ha ønsket noe mer for ham. At hele Norge gratulerer ham med dagen og lar seg inspirere.
Bonus med de ekstra årene
De møtes fortsatt til trening en gang ukentlig. I tillegg har han også to økter i uka med egentrening.
– Det å ha treningen å se fram til er veldig viktig. Å sette seg mål styrker godfølelsen i hverdagen. Anna skjønner godt at dette må jeg gjøre. Og at dette er for oss begge to.
Han understreker at de har fått fantastisk hjelp fra Bærum kommune. Nå har de en ordning der Anna er hjemme i fire uker og på sykehjem i to uker. – Da får jeg hvilt meg litt.
Han har også en datter, svigersønn og barnebarn, men har valgt ikke å bry dem med så mye, ettersom han fortsatt klarer brasene.
Nå har han bare én stor bekymring.
– Det er at jeg går bort før Anna. Men jeg skyver det fra meg, for det kan jeg ikke få gjort noe med. Hun ble operert i 2015. Så om noe skulle skje med meg, så har vi allerede fått sju år ekstra sammen og seks år på hytta. Det er bare bonus.
– Hvordan har det vært for deg at en partner gjennom mange år blir helt avhengig av hjelp og dere får snudd livet opp ned?
– Jeg har vært veldig opptatt av å finne løsninger, og ikke sitte og sture. Jeg har tenkt at nå er situasjonen denne, gjør det beste ut av det, sier han og setter en pekefinger i bordet.
– Det føler jeg at jeg har fått mye ut av, sier han og lyser opp i enda et smil, kommer på noe han en gang hørte. Han lener seg litt framover og gjengir sitatet på sitt milde og fast bestemte rektorvis.
– Vi må tåle å bli bøyd, men vi må ikke tåle å knekkes.
NYTT PERPEKTIV. Da Magne møtte Therese, fikk han et nytt perspektiv på hva trening kunne være: – Jeg var vant til at trening skulle være blodsmak i munnen og med gjørme oppover beina, sier han.