GRAVFERDEN Hvem bestemmer? Hvilke regler gjelder? Hva kan du forberede?
Når en person dør oppstår det mange spørsmål og det er mange oppgaver som må håndteres. Det praktiske, rettslige og formelle knyttet til gravferd og skifteoppgjør er bare en del av det de etterlatte må forholde seg til. Det er sterke følelser og mange hensyn som skal tas i forhold til familie, tradisjon, livssyn og kultur. Alle ønsker en verdig avskjed, både for seg selv og for sine nærmeste. Hva kan vi gjøre for å tilrettelegge for dette og unngå konflikter både under planleggingen og gjennomføringen av begravelsen?
I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på en del praktiske og rettslige spørsmål som oppstår knyttet til gravferden. Hvilke løsninger følger «automatisk» av lover og regler – og hvordan kan du overstyre disse reglene og skreddersy andre løsninger?
Mange ord og begreper
Gravferd, gravferdserklæring, gravferdsansvarlig, begravelse, bisettelse, minnestund, gravplass, gravminne, urnenedsettelse, askespredning … Det er mange ord og begreper, og de brukes litt om hverandre, men som regel på følgende måte: ■ Gravplassloven – som vi kommer tilbake til – har regler om gravferd, gravlegging. gravplasser, kremasjon, gravminner mm.
■ Gravferd brukes som fellesbenevnelse for både begravelse og bisettelse.
■ Begravelse brukes ofte som et «samlebegrep» på hele prosessen etter at noen dør. Men brukes også konkret om seremonien (for eksempel i kirken) hvis den avsluttes med at kisten senkes ned i graven.
■ Bisettelse brukes om seremonien (for eksempel i kirken) hvis den avsluttes med at kisten kjøres til et krematorium. Når avdøde kremeres, vil gravferden skje i to trinn. Første trinn er seremonien før kremasjonen. Andre trinn er håndteringen av asken etter kremasjonen.
■ Urnenedsettelse og askespredning. Det kremeres ca. 20.000 personer i Norge hvert år. De aller fleste velger tradisjonell nedsetting av urnen på en offentlig gravplass og bare ca. 1000 tilfeller ender med at asken spres i naturen. Urnenedsettelse / askespredning skal i utgangspunktet skje innen seks måneder etter dødsfallet. På gravlunden settes som regel urnen i jorden ved avdødes egen gravstein. Men urnen kan også settes ned i en urnelund, enten anonymt eller med navn på et felles minnesmerke.
Hvis du ønsker at asken skal spres i naturen må du (eller den gravferdsansvarlige) søke statsforvalteren om dette. Du kan få tillatelse til å spre asken et bestemt sted eller for eksempel på sjøen.
Når det gjelder askespredning opplever jeg at det i virkelighetens verden er litt forskjell på liv og lære. Hvis det for eksempel er gitt tillatelse til å spre asken i havet vil de etterlatte få utlevert urnen etter kremasjonen. Det er ingen som kontrollerer at de etterlatte faktisk sprer asken der de har fått tillatelse til. Noen velger andre løsninger som de mener er i tråd med avdødes ønsker. ■ Gravminne brukes om gravsteinen eller et
annet merke eller minnegjenstand som står ved og merker graven – som regel med navn og fødsels- og dødsdato.
Full stopp i dødsøyeblikket!
Når vi dør er det full stopp – og helt nye regler som gjelder også økonomisk og juridisk.
Noen er så heldige å være klare og oppegående nesten helt frem til det siste. Men mange har over tid fått svekket helse, kanskje både psykisk/mentalt og fysisk, og har hatt behov for hjelp den siste tiden.
Eventuelle fullmakter en annen person har hatt til å betale regninger bortfaller i dødsøyeblikket. Avdødes bankkonti vil – uavhengig av eventuelle fullmakter – bli sperret så snart banken registrerer dødsfallet. Det går som regel raskt, men kan ta noen dager. Disponenten har ikke lov til å belaste kontoen etter dødsøyeblikket selv om banken ikke har sperret kontoen.
Vergemålsloven har regler om hvordan den som på grunn av sykdom eller demens ikke lenger kan ivareta egne interesser kan få bistand fra andre. Nærstående har – direkte etter loven – rett til å betale en del regninger for den som ikke klarer det selv. Loven åpner også for at den som trenger det kan få oppnevnt en offentlig verge. Flere og flere har opprettet fremtidsfullmakt.
Men alt dette stopper opp i dødsøyeblikket. Vergeoppdrag og fremtidsfullmakter opphører i dødsøyeblikket. Den som har vært verge eller fremtidsfullmektig kan ikke – med «hjemmel» i vergeoppdraget eller fremtidsfullmakten – ordne med gravferden.
To nye regelsett overtar – arveloven og gravplassloven:
Selve arve- og skifteoppgjøret reguleres av arveloven og arvingene må forholde seg til den lokale tingretten. Tingretten og arveloven har intet med gravferden å gjøre. Arvingene har 60 dager på seg til å velge skifteform (privat skifte, uskifte, offentlig skifte).
Men rett etter dødsfallet er hovedfokuset på begravelsen. Dette reguleres i «Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (Gravplassloven) som trådte i kraft 1. januar 1997. Det er en kort og oversiktlig lov på 28 paragrafer og du finner hele lovteksten på lovdata (www.lovdata.no).
Lovens starter med å slå fast utgangspunktet i paragraf 1 første ledd:
«Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn.»
Deretter kommer det en del bestemmelser om gravplassene.
Avdøde personer som bodde i kommunen da de døde har rett til fri gravplass i kommunen.
I lovens andre kapittel har vi bestemmelser om selve gravferden, kremasjon og gravlegging.
Reglene om hvem som har rett til å sørge for gravferden står i paragraf 9. Hvis avdøde ikke selv har bestemt noe annet følger det av loven at avdødes nærmeste etterlatte har rett (men ikke plikt) til å besørge gravferden.
«Dersom det ikke foreligger erklæring, som nevnt i 1. ledd, har avdødes nærmeste over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ektefellers rett etter 1. punktum gjelder likevel ikke dersom ektefellen på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefellens rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som lever i ekteskapslignende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.»
Ektefellen bestemmer
Ektefellen står først i paragrafen. I utgangspunktet er det altså gjenlevende ektefelle som bestemmer over gravferden.
Hvis det for eksempel oppstår konflikt mellom ektefellen og barna er det ektefellen som bestemmer. Vi ser en del slike konflikter mellom gjenlevende ektefelle og avdødes særkullsbarn. Særkullsbarna mener at det er naturlig at barna og «den gamle familien «arrangerer gravferden og minnestund og bestemmer gravsted. Noen ganger mener barna at far bør gravlegges
sammen med deres mor / den første ektefellen. Men ektefellen sitter med «makta» og kan overkjøre særkullsbarnas ønsker. Barna kan selvfølgelig arrangere sin egen minnestund – men seremonien (for eksempel i kirken) og valg av gravsted er det ektefellen som bestemmer.
Samboere
Hvis avdøde ikke er gift, men samboer, har samboeren de samme rettighetene som ektefellen. Det kan oppstå spørsmål om avdøde faktisk var samboer eller ikke da vedkommende døde. Da kan det bli lagt vekt på om man har samboerkontrakt, registrert felles adresse, felles barn, testament, om samlivet har vært brutt osv.
Etter samboer kommer barna, og deretter foreldre, barnebarn osv.
Uenighet
Hvis det oppstår uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, er det kommunen som avgjør. I gravferdslovens paragraf 9 står det blant annet: «Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden treffes nødvendig avgjørelse av kommunen på grunnlag av bestemmelsene i 1. og 2. ledd. Denne avgjørelsen kan ikke påklages»
Gravferdserklæring som overstyrer loven
Hvis du ønsker en annen gravferdsansvarlig enn den som følger av loven står det i paragraf 9, 1. ledd at du kan skrive en erklæring og utpeke en annen gravferdsansvarlig: «Den som har fylt 18 år kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.»
I erklæringen kan du også si noe om hvordan begravelsen skal gjennomføres.
Erklæringens form, innhold og oppbevaring
■ Form: Loven har tre enkle formkrav til en slik erklæring: Den skal være skriftlig, undertegnet og datert. Det er ikke krav om vitner. Det må selvfølgelig komme klart frem av erklæringen hvem som oppretter den – og hvem som skal være ansvarlig for gravferden. Fullt navn, adresse og fødselsdato (gjerne alle 11 siffer) for begge er et godt utgangspunkt.
■ Innhold: Hvis du søker litt på nettet vil du få mange innspill til hva du kan – og bør – ta med i en slik erklæring utover at du utpeker en gravferdsansvarlig. Du kan gjøre den kort eller lang. Detaljert eller helt enkel.
Den gravferdsansvarlige vil gjerne at alt skal bli slik avdøde hadde ønsket og noen føringer i en gravferdserklæring vil være til god hjelp. Her kommer noen stikkord til hva du kan ta med i erklæringen: Gravferdsansvarlig, skal det hele gjennomføres anonymt og i stillhet? Dødsannonse? (I så tilfelle i hvilken avis? Hvem skal nevnes? Hvilket symbol?) Hvilket livssyn skal legges til grunn? Seremoni? Hvem skal tale/forrette? Sanger/salmer, musikk, solosang? Ønsker om minnesamvær? Kistegrav eller kremasjon? (mange gravsteder har du ikke noe valg og må kremeres)? Hva slags kiste? Hvor ønsker du å gravlegges? Gravstein? Minnelund? Skal asken støs i naturen? Skal det settes av penger til leie og stell av gravstedet? Hvor omfattende og for hvor mange år (dette bør også tas med i et eventuelt testament) Ønsker du et bestemt begravelsesbyrå?
■ Oppbevaring: En slik erklæring er selvfølgelig ikke noe verdt hvis den gravferdsansvarlige ikke får tak i den når han trenger den. Det offentlige har ingen tilbud om oppbevaring eller registrering. Mange velger å gi den originale erklæringen til den som skal stå for gravferden, og beholde en kopi selv. Jeg har også klienter som har sendt en kopi til det lokale begravelsesbyrået.
Begravelsesbyrå?
De fleste velger å bruke et begravelsesbyrå. Basert på de tilbakemeldingene jeg får fra klienter og lesere (og egen erfaring som testamentsfullbyrder og gravferdsansvarlig) er begravelsesbyråene stort sett profesjonelle, kunnskapsrike og ryddige. De ansatte i begravelsesbyrået har ofte lang erfaring og er gode menneskekjennere. De vet som må gjøres – og hva som kan gjøres utover det helt nødvendige. De tilpasser på en imponerende måte sin rådgivning med en blanding av forståelse, trøst, tålmodighet, informasjon og konkrete forslag.
Fra tid til annen får jeg tilbakemelding om at arvingene synes det blir dyrt og at begravelsesbyrået tar seg vel godt betalt. Men arvingene finner det vanskelig å være «kjipe» og prute på kostnadene i forbindelse med begravelsen. Du kan med fordel orientere deg til litt før du velger begravelsesbyrå og tar det første møtet. Du finner priser og «pakkeløsninger» på begravelsesbyråenes nettsider. Et raskt søk viser at priser fra ca.
20.000 til 50.000 kroner er vanlig for de mest brukte løsningene. I tillegg kommer minnesamværet som kan være alt fra en enkel samlingsstund hjemme til et stort og dyrt opplegg i leide lokaler.