Å rydde i livet

Jeg elsker å rydde, og vil helst ha «tellekanter» i alle skuffer og skap. Ja, selv krydderhyllen skulle jeg gjerne sortert alfabetisk og etter farger. Rydding er avkobling.

Rydding og sortering er en pauseøvelse i livet. Jeg senker skuldrene når klærne er brettet sirlig. Jeg klapper meg selv på skuldrene når skoene står pent på rekke og rad, sortert etter farger og høyden på hælene.

Da min sønn, Joachim, var liten ryddet jeg rommet hans med glede.

Hundrevis av ganger.

Han hadde en alvorlig, genetisk sykdom og mistet synet i ung alder.

Han døde i en alder av 26 år.

I barndommen kom kameratene hjem til oss. Og utallige legoklosser og leker lå strødd utover i kjellerstuen hver gang kompisene hadde vært på besøk.

For meg var det en lykkefølelse å rydde opp.

Alt måtte organiseres på nytt og på nytt.

Alle legoklossene på riktig plass, lekene i riktige skuffer.

System, system, slik at han fant frem.

Han visste hvor alt var, fordi han følte seg frem selv når synet nesten var borte.

Livets gang med små barn, med tenåringer i huset etter hvert, med mye jobb og et høyt tempo gjør at rydding ofte oppleves som slitsomt og et ork.

For meg har det alltid vært det motsatte og det er det fortsatt.

Når jeg rydder fysisk, rydder jeg også psykisk. Dagen blir rett og slett litt bedre når jeg kan sette tilbake alle «tingene» jeg har på riktig plass.

Jeg kaller det hårspray-prinsippet.

Det tar ikke lengre tid å sette tilbake hårsprayen der den hører hjemme, enn å måtte irritere seg over hvor den ble av.

Å rydde i livet er ikke alltid like enkelt.

For livet går i bølgedager.

Noe kan vi planlegge, men mye har vi ikke kontroll over.

Det utfordrer oss.

Selv om vi så gjerne vil sitte i førersetet, så har vi lært at livet ikke tillater oss det.

Derfor er det konkret og forutsigbart å rydde litt hver dag.

Det rydder litt opp i det livet vi ikke kan styre. Jeg får i all fall energi av å rydde det jeg kan påvirke selv.