Blir vi antisosiale av sosiale medier?
For ikke lenge siden var jeg vitne til et stygt brudd mellom et kjærestepar. Den ene partneren beskyldte den andre for utroskap, hvorpå den andre tok igjen med anklager om følelsesmessig utnytting, fyll og dårlige sexprestasjoner. Det hele foregikk i saftigere ordelag enn jeg gjengir her. Det utartet fort til en ubehagelig affære, med barn som ble trukket inn, og venner som valgte side og kranglet heftig med venner som sto på den andre siden. Det ble særdeles dårlig stemning, og jeg sverget på at jeg aldri skulle involvere meg i noen av sidene. Akkurat det var ikke så vanskelig, for jeg hadde faktisk aldri møtt noen av dem i utgangspunktet. Hele bruddet foregikk på Facebook. Noen venner av mine venner hadde bedt om å legge meg til, og jeg hadde godkjent det uten å tenke meg om. Dermed fikk jeg orkesterplass til deres grusomme samlivsbrudd. Ironisk nok ble et sosialt medium årsaken til ødeleggelsen av så mange sosiale bånd.
Du har sikkert hørt kritikken mot sosiale medier før. De er tidstyver, invaderende og
Mange har nok erfart hvordan sosiale medier har endret den digitale verden. Men burde vi bekymre oss for om de også endrer adferden vår og faktisk gjør oss ulykkelige?
forvirrende – de ødelegger privatlivet ditt, og så videre. Men kan de faktisk gjøre oss antisosiale? Holder den påstanden vann?
Hvis du, i likhet med mange andre, trekker en tydelig linje mellom hvordan du oppfører deg på nett og hvordan du oppfører deg i det virkelige liv, og legger større vekt på det siste – ja, da er det en mulighet for at det er hold i påstanden. Men for å komme til bunns i saken må vi se på hvordan sosiale nettverk påvirker vår adferd og handlinger overfor andre. Nettverket har mye å si for disse tingene, og det er på grunn av hvordan hjernen vår fungerer. Faktum er at all sosial samhandling, både på nett og ansikt til ansikt, har en stor effekt på den kognitive evnen, det vil si hvordan vi tenker, lærer og erkjenner. Hypotesen om den sosiale hjernen ble første gang lagt fram av antropologen Robert Dunbar, en gang på 90-tallet. Han hevder at vår naturlige sosiale evne er årsaken til at vi har så stor hjerne i utgangspunktet. Hans argument er at det primitive mennesket dannet samfunn fordi denne samarbeidsformen viste seg å øke sjansene stort for at arten kunne overleve. Men levemåten krevde også at en stor mengde informasjon måtte bearbeides. Hvem kan du stole på? Hvem vil hjelpe deg? Hvem skylder deg en tjeneste? Slik fortsetter det. Det er en vesentlig mengde med detaljer som du må ha for hånden. Du trenger rett og slett mye grå substans for å takle det. Ifølge teorien, i alle fall (og det er flere).
Hjerneforskning som studerer bilder av hjernen, støtter langt på vei denne teorien. Bildene viser en økt aktivitet i midtlinjen og på siden i hjernebarken når personen tenker på å være del av en gruppe. Når vi tenker på oss selv, vår identitet og er bevisst hvilke sosiale grupper vi føler tilhørighet til, viser områdene i pannelappen høy aktivitet. Dette tyder på at våre sosiale samhandlinger utgjør en stor del av vår identitet.
Mennesker trenger sosial kontakt. Å frata et menneske sosial kontakt, som å sette en fange i isolat, er en form for tortur, bekrefter psykologien. På den annen side er for mye sosial samhandling heller
All sosial samhandling, både på nett og ansikt til ansikt, har en stor effekt på den kognitive evnen.
ikke bra. Det er mentalt krevende å være sosial: Å involvere seg i en annen krever mye arbeid for hjernen og er en mental anstrengelse. Det forklarer det paradoksale ved at mennesker både trenger sosial kontakt og alenetid. Hjernen blir sliten av å være sosial, derfor må vi også være for oss selv innimellom for å «lade opp».
Alt dette tyder på at hjernen balanserer en perfekt blanding for å sikre at vi får maksimalt ut av våre sosiale samhandlinger. Men på samme måte som en kake ikke blir bedre av å tilsette ti ganger så mye sukker, blir ikke våre sosiale nettverk automatisk bedre ved å bli sterkere. Det er slett ingen hjelp, men snarere skadelig.
Allerede i 2010 påsto psykiatere at avhengighet av sosiale medier var et virkelig fenomen og burde klassifiseres som en klinisk lidelse. De viste til en kasusstudie av en person som tilbrakte fem timer daglig med å sjekke Facebook, sjelden forlot huset, mistet flere jobber og ved en anledning avbrøt terapitimen for å sjekke oppdateringer – som om en alkoholiker skulle åpnet en flaske øl på et Aa-møte. Det betyr i hovedsak at man kutter all annen form for sosial kontakt for å kun å kommunisere på sosiale medier. Resultatet er at hele ens eksistens blir skadelidende.
Det finnes forklaringer på dette fenomenet. Vellykket samhandling gjør at vi opplever en ekt belønning i hjernen. Frigjøring av oksytocin gir en generell følelse av velvære, og den mesolimbiske hovednervebanen for belønning (dypt inne i hjernens kjerne) frigir dopamin, som i sin tur gir et rush av glede. Det hevdes – og visse studier kan til og med dokumentere – at en vellykket samhandling på sosiale medier, som en populær post på Facebook eller en mye delt twittermelding, også kan produsere denne positive responsen i hjernen.
Dessverre er disse sosiale «belønningene» mye lettere å oppnå på nett, uten anstrengelsen som
Faktum er at all sosial samhandling, både på nett og ansikt til ansikt, har stor effekt på hvordan vi tenker, lærer og erkjenner.
en «normal» samhandling krever. Narkotika fungerer prinsipielt på samme måte, ved at de trigger nervebanen for belønning, uten at du må ta deg bryet med å faktisk gjøre det hjernen mener kvalifiserer for en belønning. Hjernen vil da tilpasse seg over tid og forvente disse behagelige signalene. Etter hvert vil hjernen forstyrre områdene som kontrollerer hemninger eller bevisst selvkontroll for at signalene skal fortsette. I 2013 ledet psykolog Katrin Preller ved universitetet i Zürich en undersøkelse av nervesystemet. Den avdekket at kokainavhengige hadde svekket aktivitet i frontallappen. Det resulterte i redusert emosjonell empati og vilje til å sosialisere. Så hvis avhengighet av sosiale medier utnytter de samme mekanismene som kokainavhengighet, er det fullt mulig at sosiale medier har en negativ påvirkning på vår evne til å sosialisere, og at de faktisk kan gjøre oss antisosiale. Her er det behov for mer forskning.
KONTROLLFRIK
En annen side ved sosiale medier er at vi har større kontroll over våre samhandlinger på nett, på den måten at vi i større grad kan bestemme hvordan vi vil oppfattes av andre. Du kan laste opp bare fine bilder, slette dumme kommentarer, sjekke stavingen, dele gode memer og så videre. Dette tilfredsstiller en underliggende prosess i hjernen kalt «selvframstilling». Det vil si at vi er konstant opptatt av å framstille oss selv på best mulig måte overfor andre, slik at det er større mulighet for at andre skal like oss.
I 2014 ledet dr. Tom Farrow en studie om selvframstilling ved University of Sheffield. Han og teamet tok i bruk skanningteknologi og spurte deltakerne sine om å velge adferder som fikk andre til å like dem og mislike dem. De registrerte aktivitet i pannelappen, midthjernen og lillehjernen. Dette tyder på at disse områdene er involvert i prosessen med selvframstilling. Det er imidlertid verdt å merke seg at disse områdene var aktive kun når deltakerne prøvde å framstille seg dårlig – det vil si når de skulle velge en adferd som gjorde at andre mislikte dem. Når de valgte en adferd som gjorde at andre likte dem, ble det ikke registrert noen endret aktivitet i hjernen, kun normal aktivitet. Sett i lys av at deltakerne var mye raskere med å velge god adferd i forhold til dårlig, må
konklusjonen være at å framstille seg selv på en positiv måte er noe hjernen gjør hele tiden. Det er hjernens standardinnstilling.
Studien var riktignok liten og begrenset, men utfallet er likevel interessant. Og når vi er konstant opptatt av hvordan vi framstår på best mulig måte overfor andre, er det ikke rart at sosiale medier er så populære, ettersom de gir oss mulighet til å kontrollere hvordan vi framstår for andre.
PSYKOPATISKE TREKK
Denne kontrollen er imidlertid et tveegget sverd. Selv når du sitter sammen med venner, kan trangen til å sjekke mobilen i stedet for å snakke være overveldende. Hjernen unngår gjerne risiko og foretrekker forutsigbare valg framfor de mindre trygge. Derfor kan det kjølige og rolige grensesnittet på skjermen ofte ubevisst virke mer beroligende enn den kaotiske samtalen rundt deg. Samtidig kan menneskene du sitter sammen med oppfatte dette som antisosialt. Og det med rette.
I 2015 ble en urovekkende undersøkelse publisert i tidsskriftet Personality And Individual Differences. Undersøkelsen ble utført av Jesse Fox og Margaret Rooney og omfattet menn i alderen 18– 40 år. Her ble det avdekket at antall timer de tilbrakte med å poste selfier og, skulle det vise seg, å redigere selfier for å få dem til å se bedre ut på sosiale medier, hadde gjensidig sammenheng med narsissistiske og psykopatiske trekk. Det er ikke dermed sagt at sosiale medier forårsaker dette, men de fungerer som en ventil, som en måte å uttrykke seg på uten konsekvenser. Vanligvis ville personene kanskje ha blitt kritisert eller utfordret – en måte å sikre sosialt akseptabel adferd på.
Flere fascinerende funn ble framforsket i 2015, i en studie ledet av professor Joy Peluchette ved Lindenwood University i USA. Hun fant at en viss type adferd på sosiale medier – nemlig åpenhjertighet og utadvendthet – faktisk økte sjansen for å bli utsatt for netthets. Det kan virke kontraintuitivt, men det er egentlig logisk. Vanligvis vil man undertrykke sine mest farge rike og freidige sider fordi sosiale normer forhindrer det. Subtile tegn på ubehag hos dem rundt deg, kroppsspråk og responsen du får, en pinlig stillhet … Dette er med på å regulere overdreven selvhevdelse.
Slike hint finnes imidlertid ikke i vår digitale verden – her kan du være så overdrevent utadvendt og personlig som du bare vil. Andre kan imidlertid synes at det er urovekkende eller motbydelig, eller de synes kanskje at du er kynisk og oppmerksomhetssøkende. De vil uansett reagere aggressivt og gå til angrep. Men sosiale medier beskytter angriperen fra konsekvensene av handlingen sin. Dermed skapes en avstand og grad av anonymitet mel-
Antall timer de brukte på å poste og redigere selfier, hadde gjensidig sammenheng med narsissistiske og psykopatiske trekk.
lom dem selv og offeret. De er beskyttet mot en umiddelbar effekt, men får likevel det samme «rushet» av å trykke ned en annen og fremme seg selv samtidig. Slik blir sosiale medier en arena som legger til rette for og opprettholder antisosiale handlinger.
Sosiale medier gir oss også muligheten til å velge og vrake hva vi vil se og høre av andre. Det betyr at vi kan ende opp i det ofte omtalte «ekkokammeret». Det er lettere å lage grupper på denne arenaen og forbli medlem i uoverskuelig framtid. Dermed kan vi få mer «ekstreme» sympatier, som igjen gjør oss mindre tolerante overfor motsatte syn, ettersom vi blir stadig mindre vant til å møte dem. Et hyggelig treff på puben kan lett utarte til en voldsom krangel om et fotballag. Antisosial adferd, forårsaket av sosiale medier.
La oss imidlertid ikke svartmale dette fullstendig. Personer som er litt nervøse eller sosialt utilpasse, kan føle seg frigjort av den kontrollen og ryddige kommunikasjonen som sosiale medier tilbyr. Vennskapsbånd og relasjoner kan knyttes over hele verden, en mulighet som ikke fantes før. Sannheten er, selv om det ikke alltid fungerer optimalt, at menneskehjernen har utviklet en rekke systemer for å sikre at sosial samhandling foregår så smidig som mulig. Sosiale medier kan imidlertid fort stikke kjepper i hjulene og skape allmenn uorden, noe som til tider kan bety at de sosiale mediene ender opp med å virke mot sin hensikt og faktisk gjøre oss antisosiale.
Lik og del denne artikkelen hvis du er enig!
Dean Burnett er nevrolog ved Cardiff University og forfatter av The Idiot Brain. Han tvitrer fra @garwboy