Blir vi anti­so­sia­le av so­sia­le medi­er?

Vitenskapens vei til lykken - - Innhold - AV: DEAN BURNETT

For ikke len­ge si­den var jeg vit­ne til et stygt brudd mel­lom et kjæ­reste­par. Den ene part­ne­ren be­skyld­te den and­re for utro­skap, hvor­på den and­re tok igjen med an­kla­ger om fø­lel­ses­mes­sig ut­nyt­ting, fyll og dår­li­ge sex­pre­sta­sjo­ner. Det hele fore­gikk i saf­ti­ge­re orde­lag enn jeg gjen­gir her. Det ut­ar­tet fort til en ube­ha­ge­lig af­fæ­re, med barn som ble truk­ket inn, og ven­ner som valg­te side og krang­let hef­tig med ven­ner som sto på den and­re si­den. Det ble sær­de­les dårlig stem­ning, og jeg sver­get på at jeg ald­ri skul­le in­volve­re meg i noen av si­de­ne. Ak­ku­rat det var ikke så vans­ke­lig, for jeg had­de fak­tisk ald­ri møtt noen av dem i ut­gangs­punk­tet. Hele brud­det fore­gikk på Face­bo­ok. Noen ven­ner av mine ven­ner had­de bedt om å leg­ge meg til, og jeg had­de god­kjent det uten å ten­ke meg om. Der­med fikk jeg or­kes­ter­plass til de­res gru­som­me sam­livs­brudd. Iro­nisk nok ble et so­si­alt medi­um år­sa­ken til øde­leg­gel­sen av så man­ge so­sia­le bånd.

Du har sik­kert hørt kri­tik­ken mot so­sia­le medi­er før. De er tids­ty­ver, in­va­de­ren­de og

Man­ge har nok er­fart hvor­dan so­sia­le medi­er har end­ret den di­gi­ta­le ver­den. Men bur­de vi be­kym­re oss for om de også end­rer ad­fer­den vår og fak­tisk gjør oss ulyk­ke­li­ge?

for­vir­ren­de – de øde­leg­ger pri­vat­li­vet ditt, og så vi­de­re. Men kan de fak­tisk gjø­re oss anti­so­sia­le? Holder den på­stan­den vann?

Hvis du, i lik­het med man­ge and­re, trek­ker en ty­de­lig lin­je mel­lom hvor­dan du opp­fø­rer deg på nett og hvor­dan du opp­fø­rer deg i det vir­ke­li­ge liv, og leg­ger stør­re vekt på det sis­te – ja, da er det en mu­lig­het for at det er hold i på­stan­den. Men for å kom­me til bunns i saken må vi se på hvor­dan so­sia­le nett­verk på­vir­ker vår ad­ferd og hand­lin­ger over­for and­re. Nett­ver­ket har mye å si for dis­se tin­ge­ne, og det er på grunn av hvor­dan hjer­nen vår fun­ge­rer. Fak­tum er at all so­si­al sam­hand­ling, både på nett og an­sikt til an­sikt, har en stor ef­fekt på den kog­ni­ti­ve ev­nen, det vil si hvor­dan vi ten­ker, læ­rer og er­kjen­ner. Hy­po­te­sen om den so­sia­le hjer­nen ble førs­te gang lagt fram av an­tro­po­lo­gen Ro­bert Dun­bar, en gang på 90-tal­let. Han hev­der at vår na­tur­li­ge so­sia­le evne er år­sa­ken til at vi har så stor hjer­ne i ut­gangs­punk­tet. Hans ar­gu­ment er at det pri­mi­ti­ve men­nes­ket dan­net sam­funn for­di den­ne sam­ar­beids­for­men vis­te seg å øke sjan­se­ne stort for at ar­ten kun­ne over­le­ve. Men leve­må­ten krev­de også at en stor meng­de in­for­ma­sjon måt­te be­ar­bei­des. Hvem kan du sto­le på? Hvem vil hjel­pe deg? Hvem skyl­der deg en tje­nes­te? Slik fort­set­ter det. Det er en ve­sent­lig meng­de med de­tal­jer som du må ha for hån­den. Du tren­ger rett og slett mye grå sub­stans for å tak­le det. Iføl­ge teori­en, i alle fall (og det er fle­re).

Hjerne­forsk­ning som stu­de­rer bil­der av hjer­nen, støt­ter langt på vei den­ne teori­en. Bil­de­ne vi­ser en økt ak­ti­vi­tet i midt­lin­jen og på si­den i hjerne­bar­ken når per­sonen ten­ker på å være del av en grup­pe. Når vi ten­ker på oss selv, vår iden­ti­tet og er be­visst hvil­ke so­sia­le grup­per vi fø­ler til­hø­rig­het til, vi­ser om­rå­de­ne i panne­lap­pen høy ak­ti­vi­tet. Det­te ty­der på at våre so­sia­le sam­hand­lin­ger ut­gjør en stor del av vår iden­ti­tet.

Men­nes­ker tren­ger so­si­al kon­takt. Å fra­ta et men­nes­ke so­si­al kon­takt, som å set­te en fan­ge i iso­lat, er en form for tor­tur, be­kref­ter psy­ko­lo­gi­en. På den an­nen side er for mye so­si­al sam­hand­ling hel­ler

All so­si­al sam­hand­ling, både på nett og an­sikt til an­sikt, har en stor ef­fekt på den kog­ni­ti­ve ev­nen.

ikke bra. Det er men­talt kre­ven­de å være so­si­al: Å in­volve­re seg i en an­nen kre­ver mye ar­beid for hjer­nen og er en men­tal an­stren­gel­se. Det for­kla­rer det pa­ra­dok­sa­le ved at men­nes­ker både tren­ger so­si­al kon­takt og alene­tid. Hjer­nen blir sli­ten av å være so­si­al, der­for må vi også være for oss selv inn­imel­lom for å «lade opp».

Alt det­te ty­der på at hjer­nen ba­lan­se­rer en per­fekt blan­ding for å sik­re at vi får mak­si­malt ut av våre so­sia­le sam­hand­lin­ger. Men på sam­me måte som en kake ikke blir bed­re av å til­set­te ti gan­ger så mye suk­ker, blir ikke våre so­sia­le nett­verk auto­ma­tisk bed­re ved å bli ster­ke­re. Det er slett in­gen hjelp, men sna­re­re ska­de­lig.

Al­le­re­de i 2010 på­sto psy­kia­te­re at av­hen­gig­het av so­sia­le medi­er var et vir­ke­lig fe­no­men og bur­de klas­si­fi­se­res som en kli­nisk li­del­se. De vis­te til en ka­sus­stu­die av en per­son som til­brak­te fem ti­mer dag­lig med å sjek­ke Face­bo­ok, sjel­den for­lot hu­set, mis­tet fle­re job­ber og ved en an­led­ning av­brøt te­rapi­ti­men for å sjek­ke opp­da­te­rin­ger – som om en al­ko­ho­li­ker skul­le åp­net en flas­ke øl på et Aa-møte. Det be­tyr i ho­ved­sak at man kut­ter all an­nen form for so­si­al kon­takt for å kun å kom­mu­ni­se­re på so­sia­le medi­er. Re­sul­ta­tet er at hele ens ek­sis­tens blir ska­de­li­den­de.

Det fin­nes for­kla­rin­ger på det­te fe­no­me­net. Vel­lyk­ket sam­hand­ling gjør at vi opp­le­ver en ekt be­løn­ning i hjer­nen. Fri­gjø­ring av oksytocin gir en ge­ne­rell fø­lel­se av vel­være, og den me­so­lim­bis­ke ho­ved­nerve­ba­nen for be­løn­ning (dypt in­ne i hjer­nens kjer­ne) fri­gir dopa­min, som i sin tur gir et rush av gle­de. Det hev­des – og vis­se stu­di­er kan til og med do­ku­men­te­re – at en vel­lyk­ket sam­hand­ling på so­sia­le medi­er, som en po­pu­lær post på Face­bo­ok el­ler en mye delt twit­ter­mel­ding, også kan pro­du­se­re den­ne po­si­ti­ve re­spon­sen i hjer­nen.

Dess­ver­re er dis­se so­sia­le «be­løn­nin­ge­ne» mye let­te­re å opp­nå på nett, uten an­stren­gel­sen som

Fak­tum er at all so­si­al sam­hand­ling, både på nett og an­sikt til an­sikt, har stor ef­fekt på hvor­dan vi ten­ker, læ­rer og er­kjen­ner.

en «nor­mal» sam­hand­ling kre­ver. Nar­ko­ti­ka fun­ge­rer prin­si­pi­elt på sam­me måte, ved at de trig­ger nerve­ba­nen for be­løn­ning, uten at du må ta deg bry­et med å fak­tisk gjø­re det hjer­nen me­ner kva­li­fi­se­rer for en be­løn­ning. Hjer­nen vil da til­pas­se seg over tid og for­ven­te dis­se be­ha­ge­li­ge sig­na­le­ne. Etter hvert vil hjer­nen for­styr­re om­rå­de­ne som kon­trol­le­rer hem­nin­ger el­ler be­visst selv­kon­troll for at sig­na­le­ne skal fort­set­te. I 2013 le­det psy­ko­log Kat­rin Prel­ler ved uni­ver­si­te­tet i Zürich en un­der­sø­kel­se av nerve­sys­te­met. Den av­dek­ket at ko­kain­av­hen­gi­ge had­de svek­ket ak­ti­vi­tet i fron­tallap­pen. Det re­sul­ter­te i re­du­sert emo­sjo­nell em­pa­ti og vil­je til å so­sia­li­se­re. Så hvis av­hen­gig­het av so­sia­le medi­er ut­nyt­ter de sam­me me­ka­nis­me­ne som ko­kain­av­hen­gig­het, er det fullt mu­lig at so­sia­le medi­er har en ne­ga­tiv på­virk­ning på vår evne til å so­sia­li­se­re, og at de fak­tisk kan gjø­re oss anti­so­sia­le. Her er det be­hov for mer forsk­ning.

KONTROLLFRIK

En an­nen side ved so­sia­le medi­er er at vi har stør­re kon­troll over våre sam­hand­lin­ger på nett, på den må­ten at vi i stør­re grad kan be­stem­me hvor­dan vi vil opp­fat­tes av and­re. Du kan las­te opp bare fine bil­der, slet­te dum­me kom­men­ta­rer, sjek­ke sta­vin­gen, dele gode me­mer og så vi­de­re. Det­te til­freds­stil­ler en un­der­lig­gen­de pro­sess i hjer­nen kalt «selv­fram­stil­ling». Det vil si at vi er kon­stant opp­tatt av å fram­stil­le oss selv på best mu­lig måte over­for and­re, slik at det er stør­re mu­lig­het for at and­re skal like oss.

I 2014 le­det dr. Tom Far­row en stu­die om selv­fram­stil­ling ved Uni­ver­sity of Shef­field. Han og team­et tok i bruk skan­ning­tek­no­lo­gi og spur­te del­ta­ker­ne sine om å vel­ge ad­fer­der som fikk and­re til å like dem og mis­li­ke dem. De re­gist­rer­te ak­ti­vi­tet i panne­lap­pen, midt­hjer­nen og lille­hjer­nen. Det­te ty­der på at dis­se om­rå­de­ne er in­volvert i pro­ses­sen med selv­fram­stil­ling. Det er imid­ler­tid verdt å mer­ke seg at dis­se om­rå­de­ne var ak­ti­ve kun når del­ta­ker­ne prøv­de å fram­stil­le seg dårlig – det vil si når de skul­le vel­ge en ad­ferd som gjor­de at and­re mis­lik­te dem. Når de valg­te en ad­ferd som gjor­de at and­re lik­te dem, ble det ikke re­gist­rert noen end­ret ak­ti­vi­tet i hjer­nen, kun nor­mal ak­ti­vi­tet. Sett i lys av at del­ta­ker­ne var mye ras­ke­re med å vel­ge god ad­ferd i for­hold til dårlig, må

kon­klu­sjo­nen være at å fram­stil­le seg selv på en po­si­tiv måte er noe hjer­nen gjør hele ti­den. Det er hjer­nens stan­dard­inn­stil­ling.

Stu­di­en var rik­tig­nok li­ten og be­gren­set, men ut­fal­let er li­ke­vel in­ter­es­sant. Og når vi er kon­stant opp­tatt av hvor­dan vi fram­står på best mu­lig måte over­for and­re, er det ikke rart at so­sia­le medi­er er så po­pu­læ­re, et­ter­som de gir oss mu­lig­het til å kon­trol­le­re hvor­dan vi fram­står for and­re.

PSY­KO­PA­TIS­KE TREKK

Den­ne kon­trol­len er imid­ler­tid et tve­eg­get sverd. Selv når du sit­ter sam­men med ven­ner, kan tran­gen til å sjek­ke mo­bi­len i ste­det for å snak­ke være over­vel­den­de. Hjer­nen unn­går gjer­ne ri­si­ko og fore­trek­ker for­ut­sig­ba­re valg fram­for de mind­re tryg­ge. Der­for kan det kjø­li­ge og ro­li­ge grense­snit­tet på skjer­men ofte ube­visst vir­ke mer be­ro­li­gen­de enn den kao­tis­ke sam­ta­len rundt deg. Sam­ti­dig kan men­nes­ke­ne du sit­ter sam­men med opp­fat­te det­te som anti­so­si­alt. Og det med ret­te.

I 2015 ble en uro­vek­ken­de un­der­sø­kel­se pub­li­sert i tids­skrif­tet Per­so­na­li­ty And In­di­vi­du­al Dif­fe­ren­ces. Un­der­sø­kel­sen ble ut­ført av Jes­se Fox og Mar­ga­ret Roo­ney og om­fat­tet menn i al­de­ren 18– 40 år. Her ble det av­dek­ket at an­tall ti­mer de til­brak­te med å pos­te sel­fi­er og, skul­le det vise seg, å re­di­ge­re sel­fi­er for å få dem til å se bed­re ut på so­sia­le medi­er, had­de gjen­si­dig sam­men­heng med nar­sis­sis­tis­ke og psy­ko­pa­tis­ke trekk. Det er ikke der­med sagt at so­sia­le medi­er for­år­sa­ker det­te, men de fun­ge­rer som en ven­til, som en måte å ut­tryk­ke seg på uten kon­se­kven­ser. Van­lig­vis vil­le per­sone­ne kan­skje ha blitt kri­ti­sert el­ler ut­ford­ret – en måte å sik­re so­si­alt ak­sep­ta­bel ad­ferd på.

Fle­re fa­sci­ne­ren­de funn ble fram­fors­ket i 2015, i en stu­die le­det av pro­fes­sor Joy Pelu­chet­te ved Lin­den­wood Uni­ver­sity i USA. Hun fant at en viss type ad­ferd på so­sia­le medi­er – nem­lig åpen­hjer­tig­het og utad­vendt­het – fak­tisk økte sjan­sen for å bli ut­satt for nett­hets. Det kan vir­ke kon­tra­in­tui­tivt, men det er egent­lig lo­gisk. Van­lig­vis vil man un­der­tryk­ke sine mest far­ge rike og frei­di­ge si­der for­di so­sia­le nor­mer for­hind­rer det. Sub­ti­le tegn på ube­hag hos dem rundt deg, kropps­språk og re­spon­sen du får, en pin­lig still­het … Det­te er med på å re­gu­le­re over­dre­ven selv­hev­del­se.

Sli­ke hint fin­nes imid­ler­tid ikke i vår di­gi­ta­le ver­den – her kan du være så over­dre­vent utad­vendt og per­son­lig som du bare vil. And­re kan imid­ler­tid sy­nes at det er uro­vek­ken­de el­ler mot­by­de­lig, el­ler de sy­nes kan­skje at du er ky­nisk og opp­merk­som­hets­sø­ken­de. De vil uan­sett rea­ge­re ag­gres­sivt og gå til an­grep. Men so­sia­le medi­er be­skyt­ter an­gri­pe­ren fra kon­se­kven­se­ne av hand­lin­gen sin. Der­med ska­pes en av­stand og grad av ano­ny­mi­tet mel-

An­tall ti­mer de bruk­te på å pos­te og re­di­ge­re sel­fi­er, had­de gjen­si­dig sam­men­heng med nar­sis­sis­tis­ke og psy­ko­pa­tis­ke trekk.

lom dem selv og of­fe­ret. De er be­skyt­tet mot en umid­del­bar ef­fekt, men får li­ke­vel det sam­me «rush­et» av å tryk­ke ned en an­nen og frem­me seg selv sam­ti­dig. Slik blir so­sia­le medi­er en are­na som leg­ger til ret­te for og opp­rett­hol­der anti­so­sia­le hand­lin­ger.

So­sia­le medi­er gir oss også mu­lig­he­ten til å vel­ge og vra­ke hva vi vil se og høre av and­re. Det be­tyr at vi kan ende opp i det ofte om­tal­te «ek­ko­kam­me­ret». Det er let­te­re å lage grup­per på den­ne are­na­en og for­bli med­lem i uover­skue­lig fram­tid. Der­med kan vi få mer «eks­tre­me» sym­pa­ti­er, som igjen gjør oss mind­re to­le­ran­te over­for mot­sat­te syn, et­ter­som vi blir sta­dig mind­re vant til å møte dem. Et hyg­ge­lig treff på pu­ben kan lett ut­ar­te til en vold­som krangel om et fot­ballag. Anti­so­si­al ad­ferd, for­år­sa­ket av so­sia­le medi­er.

La oss imid­ler­tid ikke svart­male det­te full­sten­dig. Per­soner som er litt ner­vø­se el­ler so­si­alt util­pas­se, kan føle seg fri­gjort av den kon­trol­len og ryd­di­ge kom­mu­ni­ka­sjo­nen som so­sia­le medi­er til­byr. Venn­skaps­bånd og re­la­sjo­ner kan knyt­tes over hele ver­den, en mu­lig­het som ikke fan­tes før. Sann­he­ten er, selv om det ikke all­tid fun­ge­rer op­ti­malt, at men­neske­hjer­nen har ut­vik­let en rek­ke sys­te­mer for å sik­re at so­si­al sam­hand­ling fore­går så smi­dig som mu­lig. So­sia­le medi­er kan imid­ler­tid fort stik­ke kjep­per i hju­le­ne og ska­pe all­menn uor­den, noe som til ti­der kan bety at de so­sia­le medie­ne en­der opp med å vir­ke mot sin hen­sikt og fak­tisk gjø­re oss anti­so­sia­le.

Lik og del den­ne ar­tik­ke­len hvis du er enig!

Dean Burnett er nev­ro­log ved Car­diff Uni­ver­sity og for­fat­ter av The Idiot Brain. Han tvit­rer fra @gar­w­boy

HØY­RE: Sam­men­lik­net med and­re dyr, som våre nær­mes­te slekt­nin­ger, er vi gans­ke venn­li­ge. UN­DER: Vi kan be­stem­me hvor­dan vi fram­stil­ler oss selv på nett ved bare å pos­te de bes­te vi­deo­ene og bil­de­ne.

VENST­RE: Dopa­min fri­gis i hjer­nen når vi opp­le­ver en hyg­ge­lig so­si­al set­ting, og gir oss et gle­des­rush.

HØY­RE: So­sia­le medi­er trig­ger nerve­ba­ne­ne for be­løn­ning i hjer­nen og kan føre til av­hen­gig­het.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.