Gjør mu­sikk til medi­sin

Vitenskapens vei til lykken - - Innhold - AV: PE­TER LOVATT OG ZOE CORMIER

Mu­sikk rø­rer oss til tå­rer og får oss ut på danse­gul­vet. Men i til­legg til å på­vir­ke hu­mø­ret kan den også ha en guns­tig ef­fekt på helsen. Jo mer vi for­står av mu­sik­kens kraft, jo fle­re bruks­om­rå­der opp­da­ger vi fak­tisk at den har.

Mu­sikk og dans er som bal­sam for sje­len. Den­ne på­stan­den hø­rer man som re­gel fra noen på afri­kansk tromme­kurs, en krys­tall­hea­ler el­ler en sjef i et hipt plate­sel­skap. Men tan­ken om at dans og mu­sikk kan hel­bre­de et sinn, får sta­dig mer støt­te i vi­ten­ska­pen – med so­li­de be­vis. Stu­di­er har vist at per­soner med par­kin­son let­te­re kan lære å gå hvis de har en ryt­me å gå til. An­nen forsk­ning pe­ker mot at au­tis­tis­ke barns so­sia­le sam­hand­ling blir let­te­re med mu­sikk. Dess­uten har det vist seg at pa­si­en­ter har be­hov for mind­re do­ser anes­te­si når det spil­les mu­sikk un­der rygg­ope­ra­sjo­ner. Det mest for­bløf­fen­de fun­net er imid­ler­tid at pre­ma­tu­re barn leg­ger på seg ras­ke­re når de hø­rer mu­sikk.

Alle ly­der kan for­år­sa­ke kraf­ti­ge fy­sis­ke re­ak­sjo­ner – en katt som ma­ler, vir­ker be­ro­li­gen­de, og en eks­plo­sjon vir­ker opp­ri­ven­de – men mu­sikk gjør noe helt spe­si­elt med oss: Den mun­t­rer oss opp, den er opp­fris­ken­de og opp­li­ven­de. I lø­pet av de sis­te 15 åre­ne har fors­ke­re in­nen nev­ro­lo­gi en­de­lig fun­net grun­nen til det­te. For det førs­te: Når vi lyt­ter til mu­sikk, sti­mu­le­res eld­gam­le de­ler i hjer­nen som om­fat­ter be­løn­ning og ny­tel­se. Men enda vik­ti­ge­re

er den kom­plek­se rek­ken av hen­del­ser som en­der med at hjer­nens lyst­sen­ter, nucleus ac­cum­bens, skil­ler ut nev­ro­trans­mit­te­ren dopa­min. Det­te lyst­kje­mi­ka­li­et skil­les ut som en re­spons på sex, dop og mu­sikk, men ikke på til­fel­di­ge ly­der. Når dopa­mi­net strøm­mer ut i blod­ba­nen, kjen­ner vi at det sit­rer i oss fra topp til tå. I til­legg kan mu­sikk ut­lø­se fle­re nev­ro­trans­mit­te­re, som endor­fi­ner, se­ro­to­nin og anti­diure­tisk hor­mon. Mu­sikk fun­ge­rer med and­re ord som en lyd­mes­sig kje­misk cock­tail – uten tøm­mer­menn.

De vi­ten­ska­pe­li­ge be­vi­se­ne er uom­tvis­te­li­ge – om det så er forsk­ning av hjer­nen på celle­nivå, psy­kia­tris­ke vur­de­rin­ger av schi­zo­fre­ne el­ler språk­tre­ning hos slag­ram­me­de – og alt pe­ker i sam­me ret­ning: Mu­sikk er ikke bare en form for un­der­hold­ning, den har også en stor ut­vik­lings­mes­sig be­tyd­ning. Og jo mer vi fin­ner ut om mu­sik­kens virk­ning på hjer­nen, jo mer for­står vi av mu­sik­kens fan­tas­tis­ke evne, ikke bare til å kvik­ke opp hu­mø­ret, men også til å fun­ge­re som ren te­ra­pi – ja, som bal­sam for sje­len.

SÅ MYE Å LÆRE

«Jeg stu­der­te opp­rin­ne­lig til å bli mu­sikk­te­ra­peut. Men da jeg skul­le i prak­sis for 15 år si­den, opp­da­get jeg hvor lite for­mell forsk­ning som var gjort på hvor­dan og hvor­for te­ra­pi­en vir­ker», sier pro­fes­sor Chris­ti­an Gold på Grieg­aka­de­mi­et ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Gold fors­ker på hvor­dan mu­sikk­te­ra­pi kan hjel­pe per­soner med vidt for­skjel­li­ge li­del­ser, som lære­vans­ker, de­mens og schi­zo­fre­ni. «Jeg had­de pla­ner om å bli mu­sikk­te­ra­peut igjen etter noen år med forsk­ning, men her er jeg, 15 år se­ne­re, og jeg fors­ker fort­satt. Det er så mye å lære.»

En av de mest ut­bred­te opp­fat­nin­ge­ne vi har om mu­sik­kens ev­ner, er at å lyt­te til Mo­zart er bra for hjer­nen. Men det er bare halve his­to­ri­en. Lyt­ting til klas­sisk mu­sikk (el­ler hvil­ken som helst slags mu­sikk) har rik­tig­nok mål­bar ef­fekt på kog­ni­sjo­nen, på sam­me måte som å leg­ge et pus­le­spill. Det er imid­ler­tid slik at alt vi gjør – leg­ge pus­le­spill, delta i sport, male bil­der – har en ef­fekt på hjer­nen.

Li­ke­vel la­ter det til at in­gen­ting, ver­ken ana­to­misk el­ler kje­misk, på­vir­ker hjer­nen slik mu­sikk kan. Det ytre la­get i hjer­nen kal­les den grå sub­stan­sen, og der be­fin­ner sy­nap­se­ne seg. Det­te er en­de­ne på nev­ro­ne­ne som vi­dere­fø­rer

MR- og Eeg-skan-skan­nin­ger vi­ser at å spil­le selv – el­ler bare å lyt­te til mu­sikk – kob­ler inn nes­ten alle om­rå­der i hjer­nen.

signaler – og dis­se blir tyk­ke­re ved å øve på et mu­sikk­in­stru­ment. Dess­uten er lille­hjer­nen, som lig­ger ba­kerst og kon­trol­le­rer ba­lan­se, be­ve­gel­se og mo­to­rikk, stør­re hos pia­nis­ter.

Fors­ke­re in­nen nev­ro­lo­gi kan do­ku­men­te­re en rek­ke fle­re ana­to­mis­ke end­rin­ger som føl­ge av mu­sikk­opp­le­vel­ser. Fun­net som reg­nes som det vik­tigs­te, er at hjerne­bjel­ken (cor­pus cal­lo­sum), som er et bånd av nerve­fi­bre som knyt­ter høy­re og venst­re hjerne­halv­del sam­men, blir tyk­ke­re. In­gen vet helt sik­kert hva kom­mu­ni­ka­sjo­nen mel­lom hjerne­halv­de­le­ne har å si, men 20 års forsk­ning i etter­kant av den­ne opp­da­gel­sen har ikke fun­net at noe an­net enn mu­sikk gjør det­te.

Og ikke nok med det. MRI- skan­nin­ger og Eeg-re­gist­re­rin­ger vi­ser at å spil­le et in­stru­ment – el­ler så­gar bare å lyt­te til mu­sikk – fø­rer til at nær­mest alle om­rå­der i hjer­nen kob­les inn. Fra topp til bunn, foran og bak – alle de­ler av hjer­nen er in­volvert i pro­ses­sen. De ny­es­te de­le­ne av hjer­nen, som panne­lap­pen (som knyt­tes til dyp tenk­ning), fin­stil­ler seg. Eld­re struk­tu­rer som hip­po­cam­pus (vik­tig for hu­kom­mel­sen) og amygdala (sen­ter for frykt og fø­lel­ser) sti­mu­le­res også av ly­den. Til og med hjerne­stam­men, vår mest ur­his­to­ris­ke del av hjer­nen, re­spon­de­rer på mu­sikk.

AL­DER IN­GEN HIND­RING

Men­nes­ker er so­sia­le ve­se­ner som har be­hov for kon­takt med and­re. Det er få ting som opp­le­ves mer iso­le­ren­de enn al­de­rens be­grens­nin­ger. Der­med er det ikke over­ras­ken­de at man på nett­opp det­te om­rå­det har lang og grun­dig forsk­ning rundt mu­sikk­te­ra­pi.

Ta for ek­sem­pel Par­kin­sons sykdom, som fø­rer til skjel­vin­ger og mo­to­ris­ke pro­ble­mer. «Per­soner med li­del­ser som ska­per skjel­vin­ger, vil ofte fal­le. Selv om medi­si­ne­ring kan bøte på skjel­vin­gen, er det lite som kan gjø­res for at de kan kla­re å gå igjen», sier pro­fes­sor Si­mo­ne Dal­la Bel­la ved Uni­ver­si­te­tet i Mont­pel­li­er. Ved å bru­ke me­tro­nom og slag­in­stru­men­ter stu­der­te han hvor­dan ryt­misk gan­ge kan vir­ke som be­hand­ling for par­kin­son­ram­me­de, for at de skal kun­ne gå stø­di­ge­re. På sam­me måte som sol­da­ter læ­rer å mar­sje­re til en tromme­takt,

læ­rer pa­si­en­te­ne hans å gå ved hjelp av ryt­me.

« Det fa­sci­ne­ren­de med den­ne te­ra­pi­en er at det ikke kun be­gren­ser seg til gan­ge – vi ser for­bed­rin­ger på and­re om­rå­der også, som mo­to­risk kon­troll», sier Dal­la Bel­la. «Pa­si­en­ter som har lyd som en del av tre­nin­gen, for ek­sem­pel, vi­ser stor for­bed­ring i språk­for­stå­el­sen og ev­nen til å snak­ke.»

Me­ka­nis­men som gjør at mu­sikk hjel­per par­kin­son ram­me­de, lig­ger tro­lig i nucleus ac­cum­bens, hjer­nens lyst­sen­ter, der vel­være- trans­mit­te­ren dopa­min skil­les ut. Par­kin­son kjenne­teg­nes ved at en struk­tur i hjer­nen kalt ba­sal­gang­li­ene svek­kes som føl­ge av at de får mind­re dopa­min. Så da stem­mer det bra; hvis mu­sikk kan gjø­re at det skil­les ut mer dopa­min i den­ne struk­tu­ren, vil det kun­ne hjel­pe, sier Dal­la Bel­la.

MUSIKALSK HUKOMMELSE

Mu­sikk kan også hjel­pe for per­soner ram­met av Al­z­hei­mers sykdom. I dag li­der tro­lig 78 000 nord­menn av den­ne syk­dom­men, men tal­let er bare et an­slag. I til­legg kom­mer fa­mi­lie­ne som også er be­rørt. «Vi har in­gen kur for al­z­hei­mer, og hel­ler in­gen i sik­te. Vi må job­be med hvor­dan vi kan for­bed­re livs­kva­li­te­ten til de ram­me­de og de­res fa­mi­li­er», sier dr. Vic­to­ria Wil­liam­son, psy­ko­log ved Uni­ver­sity of Shef­field og for­fat­ter av You

Som all an­nen in­tens fy­sisk ak­ti­vi­tet kan også dans ut­lø­se endor­fi­ner – kje­mi­ka­li­et som ska­per god­fø­lel­sen, lind­rer smer­te og gjer­ne kal­les krop­pens eget «tre­nings­dop».

Are The Mu­sic. «Mu­sikk er ver­ken en pil­le, en vi­ta­min el­ler en vid­un­der­kur, men den kan gi en fan­tas­tisk støt­te og lind­re re­el­le sym­pto­mer som de­pre­sjon og angst. Det er all grunn til å in­ves­te­re i et mu­sikk­til­bud til så man­ge som mu­lig av dem som bor på syke­hjem.»

Wil­liam­son had­de al­le­re­de fors­ket på musikalsk hukommelse i man­ge år da hun inn­le­det sam­ar­bei­det med vel­de­dig­hets­for­enin­gen Lost Chord. For­enin­gen spon­ser til­tak med le­ven­de mu­sikk til de­men­te på bri­tis­ke syke­hjem.

Ma­rion Jo­nes’ mann har langt fram­skre­den al­z­hei­mer, og hun sier: «Koret i Lost Chords minne­kafé er en av de få tin­ge­ne som får ham til å smi­le.»

Den bri­tis­ke for­enin­gen for al­z­hei­mer­ram­me­de sier at le­ven­de mu­sikk er in­tet mind­re enn en liv­line: «Ekte­par fin­ner til­ba­ke til par­for­hol­det i ste­det for rol­le­ne som de­ment og på­rø­ren­de. De de­men­te opp­le­ver uvur­der­li­ge for­de­ler. Å ob­ser­ve­re en per­son som er in­ne­slut­tet og stil­le, kom­me ut av skal­let sitt og be­gyn­ne å dan­se og syn­ge, er en hånd­gri­pe­lig og fø­lel­ses­mes­sig sterk opp­le­vel­se for alle som ser på.»

EN GENIAL OPPFINNELSE

Mu­sikk har vir­ke­lig et godt grep om min­ne­ne våre, og det kom­mer kan­skje ty­de­ligst fram i til­bud som Lost Chords minne­kafé. Selv per­soner med langt fram­skre­den de­mens, som ikke en­gang hus­ker nav­net på bar­na sine, blir i stand til å hus­ke sang­teks­ter fra sin barn­dom.

Der­med er vi til­ba­ke til hva mu­sikk i ut­gangs­punk­tet er – en form for so­si­al na­vi­ga­sjon via lyd. Si­den det in­volve­rer så man­ge gam­le hjerne­om­rå­der og kan bru­kes te­ra­peu­tisk på så man­ge vis – kan det da ten­kes at mu­sikk er en «med­født» egen­skap? «Jeg trod­de det en stund – men jo mer jeg har lært om mu­sikk, jo sik­re­re er jeg på at det ikke er noe gen­etisk. Jeg tror det er en oppfinnelse. Jo da, hjer­nen vår er pro­gram­mert til å kun­ne lage mu­sikk. Men mu­sikk skap­te ikke oss – vi skap­te mu­sikk», sier Wil­liam­son. «Vi be­gyn­te å lage mu­sikk for­di den opp­fyl­te så man­ge gode for­mål: kom­mu­ni­ka­sjon, so­si­al til­hø­rig­het, sam­ar­beid, sek­su­ell til­trek­ning. Mu­sikk er som en ball vi ikke kan leg­ge fra oss. Det må være vår bes­te oppfinnelse noen­sin­ne.»

Dr. Pe­ter Lovatt er danse­psy­ko­log og dri­ver Dan­ce Psycho­lo­gy Lab ved Uni­ver­sity of Hert­fords­hi­re. Zoe Cormier er fri­lans­skri­bent med vi­ten­skap som spe­sial­felt. Hun har skre­vet boka Sex, Drugs & Rock ‘N’ Roll: The Scien­ce Of He­do­nism.

Mu­sikk­te­ra­pi for pa­si­en­ter ved Flo­ri­da Ho­s­pi­tal Oce­an­si­de.

Par­kin­sons sykdom fø­rer til at de­ler av hjer­nen bry­tes ned.

Grunn­leg­ge­ren av Lost Chord, He­le­na Mul­ler, hjel­per de­men­te til å hyg­ge seg med le­ven­de mu­sikk.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.