BRUTALT BRITISK SYKKELRITT
Historien om verdens hardeste sykkelkrossritt, Three Peaks Cyclo-Cross
Det er et sykkelkrossritt som ikke oppfyller kriteriene for å vaere et sykkelkrossritt. Det er et terrengsykkelritt der du ikke kan bruke terrengsykkel. Et landeveisritt der du ikke kan bruke landeveissykkel. Og så er det et sykkelritt der løpesko er mer passende redskap så fort det går oppover. Og det går mye oppover. Ja, faktisk skjer alt sammen på en gang.
Når vi letter på sløret til det mytiske mosjonsrittet
Three Peaks Cyclo-Cross, står motsetningene like mye i kø som deltakerne gjør når de kjemper seg opp rittets første virkelig bratte stigning. Men at konkurransen er en unik opplevelse og med rette baerer merkelappen «verdens hardeste sykkelkrossritt», er det derimot ingen tvil om.
Rittet ble arrangert første gang i 1961. Den originale ruta var 40 kilometer lang, men i 1980 ble den endret til den nåvaerende 61 kilometer lange løypa. Ruteendringen endret riktignok ikke på at deltakerne underveis må over tre av de mest kjente toppene i nasjonalparken Yorkshire Dales. Først er det toppen Ingleborough, deretter Whernside og sist Pen-y-ghent.
Siden rutejusteringen i 1980 – som primaert ble gjort for å gjøre plass til flere deltakere i det allerede den gang svaert populaere rittet – har det ikke vaert gjort noe som helst med arrangementet, som holdes i svaert klassisk britisk stil.
Det innebaerer blant annet at du som deltaker er underlagt et rigid regelsett: Du må sykle på krossykkel, styret må vaere et klassisk bukkestyre, men det kan
ikke vaere mer enn 46 cm bredt. Dekkenes bredde kan
ikke overstige 35 mm – i dag bruker mange gravelryttere over 40 mm brede dekk – og alle må ha med en vanntett jakke, en såkalt survival bag og en fløyte.
Rittet arrangeres alltid den siste helga i september, og det er akkurat sent nok i sesongen til at vaeret kan vise seg fra en temmelig kjip side med kuldegrader, regn og masse vind. Det merkes spesielt når rytterne blir dirigert vekk fra asfalten og inn på de glatte stiene opp mot toppene.
Kaos opp bakken
Før vi dykker ned i det spesielle ved hver enkelt av de tre toppene, er det verdt å nevne at rittet har oppnådd kultstatusen den har fått nettopp fordi det ikke bare er bakketoppene som gir deltakerne den unike opplevelsen. For Three Peaks Cyclo-Cross er rett og slett ekstremt og taerer på deltakerne gjennom hver eneste av de 61 kilometerne – ikke bare i oppoverbakkene.
Starten går på landeveien ved Helwith Bridge, og de første 5,5 kilometerne sykler man etter en løpsbil det ikke er lov til å sykle forbi. De over 600 startende sykler altså samlet inntil de får den første smaksprøven på terrenget. Men det betyr ikke at verken gjennomsnittsfarten eller stressnivået er lavt. De første kilometerne er en heseblesende kamp om ikke å vaere blant de siste når ruta svinger vekk fra asfalten og oppstigningen til Simon Fell begynner («Fell» er det engelske navnet for høyland).
Rittets kjennetegn er at så fort du svinger bort fra asfalten, går det enten bratt oppover eller bratt nedover. Med det samme du kommer bare litt opp i høyden, merker du vinden. På en god dag nøyer den seg med å gjøre deg iskald inn til marg og bein. På en dårlig dag er den ikke bare isende kald, men også så kraftig at den river deg av sykkelen.
Det nakne høylandet på Simon Fell fører deltakerne mot toppen av Ingleborough, som er den hardeste
av de tre stigningene i rittet. Så tidlig i rittet er flesteparten av rytterne fortsatt samlet i ett stort felt, men i den bratte stigningen blir de fort spredt ut som en lang slange. Oppstigningen er et galopperende kaos av sykler løftet opp på skulderen og over ryggen, og det går så bratt oppover at haelene fra sykkelskoene på deltakeren foran fyker rundt på høyde med sykkelhjelmen til den neste.
Stien rytterne beveger seg oppover er smal, og du har to muligheter å velge mellom: å løpe forbi i det tunge, våte gresset på utsiden eller gripe etter livbøyen i form av gjerdet på steinmuren som går langs stien. Men ingen av dem er optimale, og den eneste fordelen ved å kjøre på i ditt eget tempo på er at pulsen fort blir så høy at du ikke legger merke til at temperaturen faller like fort som den kalde vinden tiltar i styrke.
Nedover i «fritt fall»
Men den fordelen blir fort borte når toppen er nådd og deltakerne kaster seg ut i den første halsbrekkende og lange nedoverbakken.
Generelt er nedoverbakkene i rittet en historie for seg: Du sykler på en krossykkel helt uten demping på et underlag og i et terreng som absolutt er mer egnet for en robust downhillsykkel med brede dekk og demping både foran og bak. Hvis du er heldig, har du en gjørmete sti å styre forhjulet etter, men som oftest styrer du bare blindt nedover, mens små og store steiner plutselig dukker opp foran deg, omtrent som i et dataspill der du skal prøve å unngå hindringene.
Hjernen jobber på høygir i dypeste konsentrasjon, samtidig som de slitne musklene du fikk da du syklet på landeveien og løp oppover med sykkelen på skulderen, nå er midt inne i en kamp om å holde ut de massive krampene i biceps, nakke, underarmer og hender.
Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hendene på et tidspunkt kommer til å slippe styret, fordi du ikke lenger har krefter til å holde det fast. Det er heller et spørsmål om når det vil skje – og hvor mange ganger. Og om du rekker å redde deg inn før du må ned og bite i det våte gresset – hvis du altså er heldig og ikke lander hardt på en stein.
Den smale stien skifter mellom å vaere bekledd med et tynt lag såpeglatt gjørme og bestå av store og kantede kalksteinstrinn, som til og med ville vaert vanskelige å sykle på med en fulldemper.Å sykle på dem med en krossykkel med 35-mm-dekk ville – under normale omstendigheter – vaert umulig. Men på denne siste septembersøndagen iYorkshire er det bare en del av festen.
Uansett hvor fort du sykler, og hvor mange sjanser du tar for å komme raskere ned, kan du vaere sikker på å bli forbikjørt av en lokal rytter, som enten har mer mot og rutine enn deg eller bare har gitt opp å bremse og lar sykkelen trille uten å tenke på farten. Etter Ingleborough følger et ni kilometer langt asfaltparti, før den neste stigningen viser seg. Men hvis du
Dette rittet kan du ikke forberede deg til. Du må oppleve det for å forstå det.
tror at asfalten betyr at du nå kan få kontroll på pulsen og pusten og trille i rolig tempo før det braker løs igjen, må du tro om igjen. For hvis det er én laerepenge du har tatt med videre fra Ingleborough, er det at du nå bør sykle forbi så mange som mulig før stigningen, slik at du slipper å knuffe og krasje inni så mange neste gang det går opp – og så ned – igjen.
Vanvittig avstikker
Den første utfordringen er at alle de andre deltakerne har fått akkurat den samme ideen. Den neste er at det er lettere sagt enn gjort: Dalene i Yorkshire Dales er rene vindtunneler, og hvis du ikke har sidevind, har du motvind. Så fra å løpe med sykkelen oppover en glatt, bratt bakke og skli og humpe nedover på en sykkel som absolutt ikke er laget for det, er du plutselig kastet ut i et spurtoppgjør på landeveien en Tour de France-etappe verdig – på en gjørmete krossykkel, vel å merke.
Det er altså med et bisart lettelsens sukk du svinger bort fra asfalten, krysser en av de mange feristene og igjen kommer deg ut i terrenget. Nå gjelder det oppstigningen til rittets høyeste punkt, Whernside, som er 728 meter høyt. Stigningen består for det meste av ufremkommelige kalksteinstrinn, som ikke kan sykles opp. Så syklene hives igjen på nakken av deltakerne, som herfra vakler seg i bra fart opp mot toppen.
Når den endelig er nådd, er vinden igjen klar til å «hilse velkommen» på toppen. Høyderyggen, som nå skal passeres, før forhjulene vendes nedover til rittets andre lange nedoverbakke, er et av de vakreste punktene på ruta. Men de faerreste har overskudd til å nyte synet og den fantastiske utsikten. Etter enda en heseblesende nedoverbakke mot bunnen av Whernside går veien videre i retning målstreken med fast asfaltgrunn under hjulene. Men strabasene er ikke over før vi har gjort unna en avstikker til rittets siste stigning: Pen-y-ghent.
I motsetning til de øvrige toppene kan denne faktisk sykles stort sett hele veien til toppen. Men i tråd med opplevelsene i resten av rittet, er det ikke så veldig lett å gjøre det. Saken er at denne avstikkeren til den siste toppen må sykles både fram og tilbake på den samme stien. Så du må ikke bare konsentrere deg om å holde farten så høy at du ikke ramler av sykkelen. Du må også konstant passe på om det kommer en syklist susende nedover – rett mot deg. Hvis det er tilfellet, må du lynraskt finne ut om rytteren har kontroll nok på sykkelen sin til å kunne unngå deg – eller om du må ut av veien.
Da må du huske på at vi er i England, så det er venstrekjøring. Med mindre, selvfølgelig, du er en av de mange som er så utslitt i fingre og armer at både styreog bremseevnen er borte, og den eneste kraften som er igjen er tyngdekraften. De som kommer nedover har forkjørsrett (ikke minst på grunn av den høye farten), så du bør flytte deg.
Nedkjørselen fra Pen-y-ghent er – bortsett fra de mange unnamanøvreringene og sporadiske sammenstøtene – den raskeste av de tre, og den tar rytterne
Underarmene og hendene har krampe etter å ha holdt så hardt i bremsene
ned til det siste asfaltpartiet inn til målstreken. Hvis du holder ut så lenge, er det nå du for alvor skjønner hvorfor rittet er så spesielt. Hadde det vaert et vanlig sykkelritt, hadde du på dette tidspunktet vaert sliten i beina og kanskje litt øm i baken fra setet. Men i Three Peaks Cyclo-Cross har du nå vondt overalt! Leggmusklene svir fra den harde og langsomme tråkkingen oppover. Ryggen og armene er tømt for alle krefter av den konstante ristingen fra underlaget i nedoverbakkene, og underarmene og hendene er fulle av krampe etter å ha holdt så hardt i bremsene.
Velfortjent øl
Heldigvis har de ikke mer krampe enn at de klarer å holde en pint med skummende fatøl man kan kose seg med så fort det gule «Finish»-banneret er passert. For i typisk engelsk stil er målstreken selvfølgelig plassert rett ved den lokale puben, Helwith Bridge Inn.
Det er et kjent fenomen blant ambisiøse mosjonister og eventyrere at de besitter en ytterst selektiv korttidshukommelse. Og hvis du går en tur rundt på gresset foran Helwith Bridge Inn og spør deltakerne som puster ut etter strabasene, finner du ikke mange som vil fortelle deg at de vil utsette seg for denne opplevelsen igjen i fremtiden.
Men nettopp her kommerThree Peaks Cyclo-Cross’ X-faktor inn i bildet. For Three Peaks Cyclo-Cross er en opplevelse som kryper inn under huden på deltakerne. De starter med å tenke «aldri igjen», men det er en så vill og spesiell opplevelse for både kroppen og hodet at tankene fort skifter til «tja, kanskje jeg skulle prøve en gang til?». Et godt eksempel er fjorårsvinneren
Rob Jebb. Han er en sterk kortdistanseløper og sykkelkrossrytter, og da han vant i 2019, var det hans 12. seier i rittet.
Det er litt av en kuriositet med gjengangerne og deres gode prestasjoner. Det går igjen og igjen, hvis man gransker resultatene: Selv om rytterne blir eldre og eldre, holder de fast på topplasseringene etter hvert som årene går.
De fleste som kommer tilbake til rittet, gjør det fordi de vil ha en sjanse til å rette opp de små feilene de gjorde forrige gang. Det kan vaere en nedoverbakke der de traff et hull, noe utstyr som ikke fungerte helt som det skulle eller en punktering eller noe trøbbel med sykkelen som måtte fikses.
Det er bare én mulighet i året til å gjøre det bedre, og det er på selve rittdagen. Her skjuler enda en av forklaringene på at rittet er blitt så sagnomsust. I England er det faktisk ikke tillatt å arrangere ritt på grusveiene. Men sykkelklubben Bradford Racing Cycling Club, som har arrangert Three Peaks Cyclo-Cross siden starten, har utnyttet et smutthull i reglene: Hvis man har jordeierens tillatelse, kan man godt sykle på stiene.
På den måten har de lyktes i å skape et sykkelritt i et område de tohjulede vanligvis er nektet adgang til. Dermed er det heller ikke mulig å trene på ruta uten å bryte loven. Asfaltpartiene kan du selvfølgelig sykle på når du vil, men det vanskelige ved rittet er de tekniske passasjene, samt opp og ned de tre toppene, og de delene kan du bare øve deg på én gang i året – på den store dagen.
Derfor er det bare én måte å få opplevelsen på, og det er ved å komme tilbake. Igjen og igjen …