«Det har vaert tøft å akseptere at jeg ikke er superwoman»
OCR-utøveren Ida Mathilde Steensgaard hadde akkurat blitt proff da hun fikk en skade i foten. Den har vaert skyld i mange frustrasjoner, men har også laert henne å bli enda mer fokusert og målrettet.
Krevende hindringer er Ida Mathilde Steensgaard vant med. Som en av verdens beste OCR-utøvere kravler hun seg gjennom gjørme og under piggtråd, forserer meterhøye murer og løfter tunge steiner. Men det siste året har ett hinder overskygget alle andre: I mars i fjor ble hun skadet i foten – bare noen få måneder etter at hun hadde sluttet i jobben og valgt å satse hundre prosent på idretten.
– Da jeg bestemte meg for å satse på fulltid, fikk jeg plutselig mer tid til trening og bedre mulighet til å restituere optimalt, noe som igjen gjorde meg i stand til å trene mer enn jeg var vant til. Dessverre endte jeg med å trene for mye. Kombinasjonen av mye løping og de mange hoppene og sprangene, som er en stor del av hindertreningen, har vaert for hardt for foten, forklarer Ida Mathilde Steensgaard.
Forvirret og lei
Skadeperioden har vaert lang og kronglete, og bare det å finne ut hva som egentlig var galt, har vaert en kamp. Den første MR-undersøkelsen ble utsatt tre måneder på grunn av korona, og da hun endelig fikk den, viste den en liten vaeskeansamling i et bein i foten som kalles naviculare, eller båtbeinet.
Hun trappet ned på løpetreningen, men smertene ga seg ikke.
Først mot slutten av året viste CT-bilder at problemet skyldtes en begynnende fraktur i beinet. Da ble hun satt til å gå med en spesiell støvel, som skulle isolere fotens bevegelser, i fem uker.
De første to ukene kunne hun ikke legge vekt på foten i det hele tatt og måtte gå med krykker. Etter fem uker med støvelen og så en måned med alternativ kondisjonstrening som ikke belastet foten, viste en ny skanning at det omtrent ikke var noen forbedring å spore.
– Jeg hadde blitt sendt rundt mellom en masse ulike spesialister, og på dette tidspunktet var jeg bare superforvirret og lei. Jeg hadde hatt den støvelen på i fem uker, og jeg hadde prøvd å ikke belaste foten, uten at det åpenbart hadde gjort noen forskjell. Og nå pratet legene om at jeg kanskje måtte opereres, forteller hun.
Endelig klar beskjed
Men et opphold hos sponsoren Red Bulls Athlete Performance Center i Østerrike ble et vendepunkt. Der viste en spesiell skanning, som kan avsløre om ulike områder i kroppen er i en aktiv helingsprosess, at foten var i ferd med å lege seg selv. Det tydet på at det ikke var nødvendig med operasjon. I stedet fikk hun laget et gjenopptreningsprogram av ekspertene i Østerrike, der hun skulle bygge opp løpetreningen ekstremt sakte og tålmodig og i tillegg få sjokkbølgebehandling.
Etter over et år med skade ligger det nå endelig en klar plan for hvordan hun skal komme seg tilbake. Selv om det har vaert tøft mentalt, har det faktisk også hatt noen positive sider. I skadeperioden, da hun ikke har kunnet løpe så mye som vanlig, har hun fått tid hun har kunnet bruke på andre ting rundt selve treningen, som også hører med til å vaere en god idrettsutøver. Det gjelder blant annet mental trening og et større fokus på restitusjon og kosthold. Og så har hun brukt tid på å vaere en del av et prosjekt som har som mål å få flere unge kvinner til å delta i hinderløp på konkurranseplan.
I tillegg har Ida laert at treningsmetodene hennes kanskje ikke har vaert helt optimale, og at treningen bør bygges opp på en annen måte, også etter at hun blir skadefri igjen.
– Det tøffeste har vaert å skulle akseptere at jeg ikke er superwoman. I mange år har jeg hatt suksess med å presse kroppen veldig langt. For meg har det alltid vaert sånn at høye treningsdoser har gjort meg bedre. Nå har jeg kommet til et punkt der det ikke handler om mer trening, men om hvordan jeg trener smartest mulig, forteller hun.
– Jeg har forstått at det ikke nødvendigvis er dem som trener mest som blir best. Det er derimot dem som virkelig kjenner seg selv og vet nøyaktig hva det er de må jobbe med for å utvikle seg. Det kommer jeg til å fokusere på framover.
Mot nye mål
Ambisjonene er også blitt justert. Der hun tidligere har villet bli best i alt, og både satset på de korte og lange OCR-distansene, har hun nå bestemt seg for å spesialisere seg på de korte distansene, der hun ikke trenger å løpe like mange kilometer i uka.
Det første, store målet hun skal prøve seg på, er 3 km-distansen i VM, som arrangeres i USA i slutten av september. Der skal sølvmedaljen fra 2019 byttes ut med gull. Aller først er det riktignok en annen og mer beskjeden ambisjon hun er mest opptatt av:
– Jeg gleder meg veldig til å delta i en konkurranse igjen. Det trenger ikke engang handle om å løpe for en plassering, og det kan bare vaere et lite lokalt løp. Men å kjenne takknemligheten over å vaere med på et OCR-løp igjen, der jeg ikke trenger å bekymre meg for hvordan foten har det – det er det som står øverst på ønskelista.
«Jeg har forstått at det ikke nødvendigvis er dem som trener mest som blir best.»