Historisk: Gamle dagers sylteråd og verktøy
Heftet som skulle veilede i syltingens elde kunst og fungere som prisliste for Christiania Glasmagasins utstyr, ble første gang trykket i 1911.
GLASMAGASINET engasjerte husstelllaererinne Mina Thiis til å ta seg av den faglige delen og oppskriftene, og hun skrev i sitt forord at «Hjemmekonservering synes at skulle bli meget populaer, naar man laerer at indse, hvilke fordele den har.» Hun understreket at trykksaken var utarbeidet med tanke på amatører i hjemmene, og ikke for de profesjonelle, «som jo sedvanligvis er forsynet med apparater, som ophetes ved damp, og hvorved han med letthet kan behandle store kvanta.»
7 øre for en gummiring
Og apropos prisliste: Det er ikke alle varene i brosjyren som er priset, men det er satt av plass for å skrive inn den gjeldende prisen for hånd. Men det går an å lese seg til at et Norgesglass med plass til 200 centiliter kostet 1,60 (dette var i 1924), mens en gjaerlås var priset til 1,40. En gummiring til sylteglassene kostet 7 øre, mens glasslokkene til et Løveglass kostet 40 øre.
Noen av datidens matkjendiser var invitert til å si sin hjertens mening om Glasmagasinets produkter, og 17. mai
1922 satte Doktor Olav Sopp seg ned på Kap Laboratorium og forfattet bl.a. dette:
Konserverte gammelost
«Jeg anvender dette glas til nedlaegning av min gammelost. Til dette bruk er «Løve-glasset» det mest praktiske. Jeg laegger osten nedi glasset i faerdig tilstand, slaar vin over og lukker til og lar den ligge i en tid og traekke sig – med andre ord – jeg konserverer min ost paa «Løve-glas».
Sopp var kritisk til Norgesglassene, for han mente at åpningen var litt for trang. Men til syltetøy var de helt utmerket.
Charlotte Borch skrev at «Norgesglasset» anser jeg for at staa langt over utenlandske glas av lignende type, og bruker nu kun «Norge» i min konserveringsfabrik.»
Rauma Saftpresseri, representert ved O. A. Eilifsen, bidro med følgende skryt: «Hverken tyske, engelske eller amerikanske glas – hvorav vi har brukt i hundretusinvis – har vaeret saa tilfredsstillende som sylteglasset «Norge», men Eilifsen rundet av med å klage over prisen.
Baerene var like friske
Landsforeningen til Utnyttelse av vore Nyttevaekster bidro også (og påpekte at de nettopp hadde kjøpt 1500 Norgesglass), og kom med følgende historie:
«I midten av februar d. a. indbragte hr. sekretaer Selau hertil et glas (Norgesglas) multer, som opgaves at vaere nedlagt paa glasset i høst under iakttagelse av saerlig renlighet, men uten sukker eller andet konserveringsmiddel og uten at vaere kokt. Multerne hadde holdt sig fulstaendig friske og smakte aldeles delikat, saa det maa betegnes som et meget stor fremskridt at opbevare velmodne og renlig behandlede baer paa denne maate.»