Kronikk: Hvordan takker vi Ingrid Espelid Hovig for maten?
Det er flott at Ingrid Espelid Hovig hylles for sin livslange innsats for norsk mat. Men nå bør NRK levere mer enn gode ord.
INGRID ESPELID HOVIG. Bare å tenke på henne gir meg vann i munnen. Jeg kjenner duften av nybakte boller. Eller lukten av sprø svor. Inne i hodet kjører en saktegående film, av den lille dama med den syngende dialekten, hverdagsmat og kjendisgjester.
Det er sagt og skrevet mye vakkert om «hele Norges matmor» etter at Ingrid Espelid Hovig døde 3. august, 94 år gammel. Hun etterlater seg en formidabel arv som formidler av mat, matkultur og ernaering. Hun sto bak mer enn 300 sendinger av Fjernsynskjøkkenet på NRK og skrev eller bidro til hele 50 kokebøker. Den rutete kokeboken er solgt i mer enn 250.000 eksemplarer i Norge. Det når ikke helt opp mot de 1,3 millioner solgte eksemplarene av originalen, Den rutiga kokboken, som kom ut i Sverige et par år før. Like fullt har også den norske versjonen blitt en slags bibel. Selv fikk jeg boka for over 30 år siden, da jeg flytta på hybel for å gå på skole. Og jeg har stadig glede av den.
Hvordan ble Espelid Hovig «hele Norges Ingrid»? Det handler litt om mediehistorie: Da husstellaereren fra Opplysningskontoret for fisk deltok i prøvesendinger fra Marienlyst i 1956, var det ifølge NRK bare rundt 100 hjem som hadde fjernsyn. Da de ordinaere fjernsynssendingene startet var TV synonymt med NRK. Det var det alle så på.
Det handler nok også litt om at hun var så vanlig. Hun lagde vanlig mat. Espelid Hovig brukte poteter og kål, sild og lam, hun bakte brød og boller. Det var ikke noe jåleri.
Var ikke persilleblad!
En bonuseffekt var den vakre dialekten; fremmed og hjemlig på samme tid. Slik omtalte en vestlandsvenn røttene hennes: «AEtta frå Askøy med mor frå Hardanger. Etternamnet Espelid er ifrå Åsane, andre sida av Langavatn, når du står i Vågsbotn.» Det er jo sånn vi nordmenn forklarer hvor folk kommer fra. Det sier noe om hvem vi kjenner og hva vi er laget av.
Ingen har gjort mer for persillekvasten enn Espelid Hovig, men hun var ikke noe persilleblad, for å låne kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksens ord. I båretalen fortalte han at persilledyrkere i Rogaland ville hedre henne med en statue i 1995. «Det takket hun bestemt nei til. En fullstendig fjern idé, mente hun. Pengene burde heller brukes på ofrene for krigen i Jugoslavia.»
Men hun tok imot da Kongen utnevnte henne til ridder av 1.klasse av St. Olavsorden i 1994. Hun delte på aeren: «Det er husstellaerer jeg er. Dette er en stor hyllest til alle husstellaerere rundt i landet (…) Gjennom fjernsynet har jeg bare vaert så heldig å ha veldig mange elever på en gang.»
Allerede før nyheten om Espelid Hovigs bortgang kom, strevde jeg over tastaturet over følgende paradoks: Aldri har det vel vaert så mye prat om mat og matlaging. TV-kanalene er fulle av matprogrammer, det gis ut en uendelig rekke kokebøker og alle dagligvarekjeder med respekt for seg selv har ansatt en kokk eller utgir oppskrifter og råd om hverdags- og festmat.
TV-programmene har betydelig større underholdnings- enn informasjonsverdi. Du blir neppe noe flinkere til å lage mat av «å se illsinte mesterkokker eller hvordan C-kjendiser har det på kjøkkenet», som leder av Geitmyra matkultursenter, Andreas Viestad, har påpekt i Aftenposten.
Lite variert kosthold
Vi har blitt analfabeter når det gjelder mat. Kunnskap om mat og matvarer, om sesongvariasjoner og hva man kan bruke ulike deler av dyr eller fisk til, er fravaerende. Det viser seg blant annet i at en gjennomsnittlig norsk familie varierer