Ensidig koiekost og store mengder kaffe
Gamle dagers manuelle tømmerhoggere jobbet så hardt at de måtte spise som en gamp.
GEIR HOVENSJØ skrev om skogsarbeidernes kosthold på oppdrag fra Norsk Skogbruksmuseum i Elverum i 1975, og slo ned på tendensen til å beskrive livet i skogen i naermest lyriske vendinger. «Skogsarbeiderne hadde et fritt og sunt yrke i naer kontakt med naturen. Etter en hard dags arbeid i frisk luft, vendte karene hjem til koia for å tilberede real skogsmat over åpen varme. Pipa og kaffekjelen kom fram, og praten og kortspillet gikk sin gang til søvnen krevde sin del av døgnet.»
Var ikke lovbeskyttet
Hovensjø ville pirke i denne myten, og minte sine lesere om at skyggesidene preget skogsarbeidernes hverdag i like stor grad. Boforholdene var de fleste steder elendige, arbeidet slitsomt og karrieren ble som regel ikke lang. Yrkesskader og ulykker var vanlig, og kostholdet preget av liten variasjon og mangelfull tillaging. Mens fabrikkarbeidere fikk sin tilsynslov i 1892, kom det ikke noe tilsvarende for skogsarbeidere før i 1936.
I distrikter der skogsarbeiderne overnattet i koier var det vanlig at hver mann sørget for seg selv. Såkalt individuell husholdning var enerådende helt frem til slutten av 1800-tallet. Hver arbeider skaffet til veie egen proviant og lagde sin egen mat, helst med eget kokeutstyr, skriver Hovensjø.
«For småbrukere ble proviantlista en kombinasjon av egen produksjon og kjøp. Kjøtt, flesk, ost, poteter og endel mjølk kom ofte fra brukets produksjon. Sjøl om sjølforsyninga var utstrakt, ble det i de fleste tilfeller nødvendig å kjøpe visse varer hos landhandleren. Saerlig etter at importen av billig mat fra Amerika tok til omkring 1880, ble en stor del av provianten kjøpt. Det dreide seg i første rekker om fint hvetemjøl, sukker, sirup og framfor alt flesk.»
Proviantliste fra Elverum
De som måtte kjøpe mesteparten av det de skulle spise, brukte mellom en tredjedel og halvparten av lønna til mat.
Hogging var hardt arbeid, og matforbruket ble tilsvarende stort, skriver Hovensjø. Han har fått tilgang til en typisk proviantliste for én uke, fra omkring 1912. Det er O. M. Gobakken fra Elverum som er kilden.
5 kroner og 21 øre kostet maten for én mann i én uke den gangen, riktignok inkludert ¼ rull skråtobakk (45 øre) og ½ pakke fyrstikker til seks øre. På denne
tiden fikk en skogsarbeider ca. tre kroner dagen i lønn.
Her er noen andre eksempler fra én ukes proviantering fra den gangen, med priser: 3 brød, 40 øre, ½ kg pultost, 20 øre, ½ kg amerikansk flesk, 80 øre og litt fint salt, fem øre.
«I de gamle skogshusvaerene var det som regel dårlige oppbevaringsmuligheter for provianten. Det kunne vaere noen enkle hyller på veggen, men ellers ble maten helst oppbevart i sekk eller matkiste på golvet under sovebriskene. Hver mann hadde da golvplassen under sin plass på brisken til disposisjon. Ofte var det svaert trangt om plassen i koiene, så det var viktig å holde orden i oppbevaringen av proviant og utstyr.»
Lagde felles ertesuppe
Maten skulle også tilberedes, gjerne i koier som ble iskalde mens karene var på arbeid. Det krevde intens fyring å få opp varmen igjen etter endt arbeidsdag.
Hovensjø skriver videre: «Der hver mann sørget for sin proviant, var det også vanlig at hver mann var sin egen kokk og hadde med eget kokeutstyr. På grunn av trangboddhet og begrensede kokemuligheter, ble matstellet svaert enkelt. De små koieovnene kunne kanskje gi plass for opptil fire steikepanner om gangen. De som ikke kom til med en gang måtte vente på tur. Derfor var det en tendens til at det gikk unna litt i forteste laget for at ventetida for de andre ikke skulle bli for lang.»
Når far og sønn var i skogen samtidig, hendte det at sønnen gikk tilbake til koia litt tidligere og laget ferdig mat til begge. Og enkelte typer mat var det naturlig at ble laget i fellessak, som for eksempel koking av poteter og suppe. «Fra Drangedal finnes eksempel på at det var felles matlaging en gang i uka. Hver mann hadde med erter, kjøtt og flesk som det ble kokt ei kraftig ertersuppe av.»
Andre steder ble det også tilberedt
felles mat, men kjøttstykkene ble merket slik at eieren kunne finne igjen sitt eget.
Hva med drikkevarer?
Geir Hovensjø fastslår at kaffe var hoveddrikken. «Den ble drukket i store mengder, svart og sterk. I de kalde koiene var det vanlig å stå opp i løpet av natta for å ta seg en ekstra kaffetår. Te og kakao forekom nok også, men var langt fra vanlig. Surmyssmørdrikke besto av oppkarvet syrmyssmør og sukker rørt ut i vatn.»
Vanlig helmelk ble også brukt, og den kunne blandes med vann for å øke holdbarheten. Tjukkmjølk var lettere å oppbevare i skogen.
Ferskmat forekom praktisk talt aldri. I øde skogsområder kunne det hende at det ble felt en elg, men de fleste tømmerhoggerne hadde ikke kunnskaper til å håndtere et slikt dyr og få mat ut av det. Småviltjakt forekom, men som oftest ble byttet solgt for å skaffe penger. I mellomkrigstiden var et ekornskinn verdt fem kroner, omtrent like mye som en dagslønn for en skogsarbeider.
Etter hvert ble det enkelte steder vanlig å ansette kokker, og det gjorde livet i koia enklere.
«Huset var varmt når vi kom inn, og vi fikk maten ferdig. Og ved at vi hadde bedre stell, så greide vi ved hardt arbeid å prestere større fortjeneste», sier en kilde, og forfatteren avslutter dette temaet med en oppsummering:
«Stillingen som skogskokke var ansvarsfull og krevde dyktighet, planmessighet og ofte hardt arbeid. Ordningen med kokke og felleshusholdning hadde mye å si for trivselen i skogstua. Arbeideren trengte ikke å bruke tid og krefter til transport og innkjøp av proviant, og maten var forholdsvis variert og god tillaget. En kom til dekket bord etter endt arbeidsdag, og kunne utnytte både arbeidsdagen og fritida på en bedre måte enn ved individuell husholdning.»