Fjellmenyen er gårdens hemmelighet
Husene er eldgamle, det er ingen TV og dårlig dekning, likevel strømmer gjestene til Lien Fjellgard i Telemark.
UTE PÅ TUNET mellom vakre, laftede bygg ryker det godt fra røykeovnen og bakerovnen. Tov-Eirik Lien har selv hentet einer fra fjellet som han bruker når fjellørreten skal røykes.
– For oss er det viktig at maten vi serverer, er tilberedt her på gården. Det har med smak og det lokale å gjøre, sier han.
Lien Fjellgard ligger 700 meter over havet vendt mot vest i den lyse delen av bygda Svartdal i Seljord. Gården er et tradisjonelt Telemarkstun, et rekketun med 10 gamle, solbrune hus. Fra verandaen kan man se solen synke ned bak fjellene Skorve og Kvassfjell. Det er dårlig dekning på mobiltelefonen og heller ikke TV på rommene. Det er lett å finne roen naer den ville naturen i brytningen mellom skog og fjell.
– Her ser du ikke naboen, sier Tov-Eirik Lien.
Raust og realt
Gjestene som kommer til den idylliske fjellgården som har vaert i slekten til Tov-Eirik Lien siden 1600-tallet, har store forventninger til maten de får servert. Enten om de er på seminar, feirer bryllup eller jubileum.
Her serveres kjøtt fra gårdens egne dyr, brød og bakst serveres nystekt og fisken kommer nyrøykt fra tunet. Absolutt ingenting i grytene og pannene på kjøkkenet jukses det med.
– Her er det kraft, masse smør og fløte, lover kokk Jorunn Barstad Birkrem.
– Vi har sau selv, så vi serverer mye lam, sier Lien. 60 vinterforede sau ble i fjor til 400 kilo lammekjøtt. I Åmotsdal, en annen bygd i Seljord, har Lien en kamerat som driver med storfe. Derfra får de kalvekjøtt.
– Det er lokalt og baerekraftig. Vi vet også hvordan dyrene har hatt det, sier han.
Både tre og fire retter kan serveres, det hele kommer an på hva slags råvarer som er tilgjengelig og i sesong.
– Det er viktig at gjestene blir mette. Det er raust, lover Tov-Eirik Lien.
Etter mange timer med kurs og seminar, er det flere av de tilreisende som trenger litt frisk luft og aktivitet. Og da får mange med seg «småkringler» på tur. Kokkens kringle er
” Herfra er det absolutt ingen som reiser hjem sultne. Tov-Eirik Lien
veldig populaer, og bakes alltid når vertskapet venter gjester. Den er fast følge til ettermiddagskaffen.
Kringledeigen skal eltes lenge. Gevinsten er luftig bakst.
Utelunsj året rundt
Vertskapet på Lien Fjellgard vil at maten de serverer, skal vaere et måltid gjestene husker lenge.
– Enkel og god mat, sier Tov-Eirik Lien. – Gode smaker, er Jorunn Barstad Birkrems forklaring.
– Rene smaker, skyter Anne Lise Rønjom Rue, som jobber på kjøkkenet, inn.
Varemerket til Lien Fjellgard er fjellgardslunsjen. Det er en rikt sammensatt meny med blant mye annet røkt fisk, kjøttboller av kalv og salater.
– Alt som er godt, egentlig, sier TovEirik Lien.
Når det er tid for middag, blir det ofte servert fisk før hovedretten. Til hovedrett er det kun kjøtt som gjelder, saerlig lam og kalv. Hjorteburgere står også på menyen. Det er mye vilt i naerskogen, og på fjellet trekker villreinen.
Alle som skal på fjelltur, kan ta med seg en nistepakke i sekken. Noen vil ha mat noen hakk opp fra matpakke, og de kan få servering i en ny grillhytte med plass til 20 personer, der fjellgården serverer utelunsj både sommer og vinter.
Nesten uansett hvor gjestene kommer fra, er det noe eget med å besøke en fjellgård i vakre Telemark. For de aller, aller fleste er naturen og omgivelsene på tunet eksotisk. Lien Fjellgard er fra høymiddelalder, og Tov-Eirik Lien og kona Merethe er tolvte generasjon på gården. Det var hans foreldre som begynte med servering og overnatting. Stedet har hele 60 sengeplasser.
Rom med personlighet
I 2003 ble Svartdal nominert til Unescos internasjonale pris for verneverdig kulturlandskap. I 2017 fikk bygda status som «nasjonalt utvalgt kulturlandskap».
Salmedikter M.B. Landstad var en av mange som kom reisende langs den gamle ferdselsveien, som gikk gjennom Svartdal. Da 1800-tallet gikk mot slutten, var det Klondyke-tilstander i bygda. Svartdal var vertskap for noe så spennende som en gullgruve. I dag ryktes det at man fortsatt kan finne gull i elven Svorte, som Svartdal har fått navnet sitt fra.
Det «nye gullet» er Lien Fjellgard og alt de serverer av mat og tradisjoner.
Her bor gjestene blant annet i den gamle løa, badstuen og uthuset. Alle rom har sin egen personlighet, ifølge vertskapet.
Som for alle andre som driver med mat, er det mange allergier å forholde seg til. En av de rareste allergiene de har fått vite om, er gjesten som var allergisk mot tømmervegger ...
– Men de som har skalldyrallergi, sliter ikke her, ler Tov-Eirik Lien.
Sjømat, som absolutt ikke hører hjemme i fjellbygdene, serveres ikke.
Kokken baker ferskt brød tidlig på morgenkvisten før folk flest har våknet.
– Her er det absolutt ingen som reiser hjem sultne, sier Tov-Eirik Lien.
” For oss er det viktig at maten vi serverer, er tilberedt her på gården.
Tov-Eirik Lien