Om liv og død før og nå
TITTELEN PÅ denne boken høres jo ganske ko-ko ut. Er det virkelig noen voksne mennesker som ikke vet at kjøtt er muskler fra dyr og fugler (og naturligvis også fisk)? Svaret viser seg å vaere et rungende ja. Forfatterne innleder med en utrolig historie fra virkeligheten, der davaerende TV-personlighet Arve Juritzen la ut et bilde av en hel pattegris fra en butikkfrysedisk på Facebook. 900 av hans venner responderte med «Grusomt!», «Så skrekkelig!» og «Motbydelig!». De fleste av disse sjokkerte menneskene kjøper trolig en pakke kjøttdeig eller en renskåret filet uten å blunke.
Skremmende og upersonlig
Bjørkdahl og Lykke er raskt ute med å fastslå at det ikke er slik at alle nordmenn er uvitende, men at det er snakk om en «innlaert uvitenhet». Vi lukker rett og slett øynene for det vi vet at er der. Og mye av uvitenheten stammer antakelig fra det faktum at dyrene vi spiser i dag, kommer fra et industrialisert system. Systemet er stort og upersonlig, med lite blikk for dyrene som individer. Dette er skremmende for mange, og «selv om nordmenn flest vet at moderne kjøttproduksjon ikke ligner det dyreholdet man hadde på gårdene for hundre år siden, fremstår endringene som så urovekkende for mange at de ikke makter å ta det inn over seg», heter det. Forfatterne fordeler skylden jevnt utover og inkluderer medier, butikkjeder og landbruksmyndigheter.
Det er også interessant å merke seg at nordmenn spiser mer kjøtt enn europeere flest, mens man ikke skal langt ned på kontinentet før butikkene er fulle av dyreskrotter. «En kjendis-møter-pattegris-i-frysediskenepisode» ville neppe finne sted i Tyskland, Frankrike, Spania eller Hellas», er påstanden.
Boken tar også for seg historien, og tilbake i 1892 får vi høre om to fattige, unge brødre fra Rogaland som dro til Kristiania som slaktere. Dette var forløperen til dagens Fatland, som startet sin business blant kjøttsultne hovedstadsfolk på Youngstorget og Grønland. Den gang ble de døde dyrene fraktet over fjellet med bil eller langs kysten med båt. Fra 1950-tallets Røros fortelles det om en slakter som på vei til jobb gjerne måtte innom gårdene for å hente slaktedyr. Han ruslet til jobb med sykkelen i den ene hånden og en hest eller et naut i den andre.