Stabukker og mørt urfekjøtt
ENTUSIASTER og ildsjeler er det heldigvis mange av i norsk landbruk, og denne typen mennesker kan vi takke for at det fortsatt finnes levedyktige bestander av dyr som fjordfe, kystgeiter, telemarksku, grå trøndersau og gammelnorsk spaelsau her i landet. Redaktørene av denne boken har samlet det de kaller suksesshistorier fra bevaringsarbeidet for gamle husdyrraser i Norge. De fleste av disse er ikke lenger utrydningstruet, men har fått sin naturlige plass på små og mellomstore bruk.
Ørn og ravn er fiender
En representant for disse stabukkene er Ole Johnny Borgund fra Stad. I hundre år har hans familie og deres kystgeiter holdt stand mot storbønder, sitkaplanting og voldsomt vaer. «I havgapet på Statlandet beiter geiter i stupbratte fjellsider. Dei gjer eit viktig arbeid med å halde landskapet ope. Nyleg kunne familien Borgund feire at geitene ikkje lenger er kristisk truga. Berre truga.»
Boken laerer oss at rundt 1900 var det 3000 geiter i denne kommunen, mens det i 1995 bare var hundre individer igjen. Da gikk alarmen. I dag har Borgund gård alene 14 kystgeiter, pluss en flokk på rundt 40 kastrater og ungdyr. De tøffe klatrerne beiter ute i et vilt landskap helt til januar eller februar, bare de nyfødte killingene og mødrene deres får vaere innendørs i rundt to måneder. Da er ungene blitt så store at ørn, rev og ravn ikke kan ta dem.
Arne Brimi slipper til med sin historie om urfe, altså f.eks. dølafe, sidet trønderfe og andre gamle norske storferaser. Brimi serverte kjøtt fra kalver av disse dyrene på Fossheim Hotell i Lom rundt tusenårsskiftet, og mesterkokkene som fikk smake, trodde ikke sine egne øyne eller ganer. De nektet å tro at det var norsk kalv som lå på tallerkenen. Siden har norske fagmiljøer forsket på kjøttet, og konkludert med at fibrene er annerledes enn hos moderne storferaser.
Odd Vangen skriver om motivasjonen for å bevare gamle dyreraser, og påpeker at de representerer en del av vår kulturhistorie. Rasene er interessante for vitenskapelige behov, og de kan representere et fremtidig samfunnsbehov. Eksempler er naturligvis behovet for hud, skinn, kjøtt, melk, trekkraft osv. Ett av mange kriterier for å bevare en art er at den skal ha blitt importert hit eller etablert seg i Norge før 1950.