Alle mine duer, kom inn! I magen min!

Briter og søreuropeere elsker duer. På høy tid å la dem lande på norske tallerkener også.

EN DUE

var en av de store krigsheltene under andre verdenskrig. Helt sant. Den fikk til og med en medalje for heltedåden.

G.I. Joe var navnet. Opprinnelig var den fra Algerie, men den var blitt trent opp til brevdue i New Jersey.

I 1943 var G.I Joe stasjonert i Italia.

Fly on the wings of love

En oktoberdag skulle allierte bombefly angripe tyske stillinger i den lille byen Calvi, litt nord for Napoli. Britiske fotsoldater hadde imidlertid kommet flyene i forkjøpet og jaget tyskerne på dør, og dermed var Calvi ikke lenger full av nazister, men av briter og lokalbefolkning.

Dermed kunne flyangrepet avblåses, men de britiske soldatene fikk problemer. Kommunikasjonsutstyret sviktet, klokken tikket, og det begynte å haste. Som et siste, desperat forsøk sendte britene ut G.I. Joe med en papirlapp rundt benet. Han fløy de tre milene ut til flybasen på bare 20 minutter, kom frem akkurat i tide til å stanse bombeflyene før de lettet, og avverget dermed et alliert bombeangrep på egne soldater og lokalbefolkningen. Slik reddet G.I. Joe hundrevis av liv. Men duene har reddet mange flere enn det.

Middelhavsdietten

I Norge er det ingen sterk tradisjon for å spise due. Det finnes duer i norsk natur, og det hender at noen jakter på dem også, men det er vanligere å jakte større dyr som gir mer kjøtt, og skal man først jakte fugl, er det som regel rype det går i.

I Sør-Europa, derimot, har duer i flere tusen år holdt liv i folk. Der har duene større naturlig utbredelse, og det er blitt drevet oppdrett helt siden Romerriket strakk seg fra Iran ved Persiabukten gjennom hele Midtøsten og Europa til det som i dag er Glasgow i Skottland, ned til Marokko og gjennom Nord-Afrika til Egypt. Duene ga både godt kjøtt og potent gjødsel til grønnsaksåkeren, og dermed fikk duen en prominent posisjon i kjøkkenet både her og der.

På de greske øyene er det lett å finne duene på menyen. I Italia er de to ordene piccione arrosto, som egentlig bare betyr stekt due, nok til å gjøre mange italienere blanke i øynene av nostalgi. Due er også populaert i det moderne italienske kjøkkenet. I Frankrike har duen alltid vaert viktig, i bondske gryter, rustikke landsbykneiper og trestjernersrestaurantene i Paris. I Storbritannia spiser de pigeon pie. Det gjør også marokkanerne, de bare kaller det noe annet. I Algerie spiser de fylte duer og duestuinger.

Og i Spania spiser de arroz con paloma. Ris med due.

When doves cry

Den spanske retten har, historisk sett, røtter tilbake til Nord-Afrika. Maurerne hadde med seg ris og avanserte vanningsteknikker da de erobret Spania på 700-tallet. Det er med andre ord deres fortjeneste at paella er så utbredt i Spania i dag.

Prinsippet i paella er nokså enkelt. En koker ris i en kraft uten å røre. Når kraften er kokt inn, er paellaen klar. Og så kan selvsagt denne retten varieres i det uendelige, med ulike krafter, med skalldyr og grønnsaker og kjøtt og fugl og fisk og hva det nå skulle vaere alt sammen.

Spanjolene bruker ofte hele duer og koker dem langsomt med grønnsaker og krydder, for så å tilsette risen mot slutten.

Jeg velger å fly i en annen retning.

Sniknorskifiseringen

Due er ikke å få kjøpt overalt. En del store, velassorterte butikker har dem i frysedisken. Har de ikke det, kan du spørre om de kan bestille til deg.

Men ikke fall for fristelsen til å fange en på gaten.

Fuglene i seg selv er sikkert gode nok. Problemet er omgivelsene deres. Byduer kan vaere baerere av sykdommer og parasitter. Dessuten kan de ha blitt utsatt for forurensning og giftstoffer som du helst vil unngå. Så kjøp duen din i butikken, du.

Norge er ikke ukjent med ris. Heller ikke i tradisjonsmaten. Mange spiste sikkert både risengrynsgrøt og riskrem i julen, for eksempel. Men går man litt tilbake i tid, lener det norske kjøkkenet seg mye tyngre på korn som bygg og spelt, som begge har vaert dyrket i Norge siden bronsealderen. I butikken kommer