Matnyttig om unyttig mat
Ultraprosessert mat er på alles lepper – bokstavelig talt. Her er konsekvensene.
HVORFOR SPISER VI greier som ikke er mat ... og hvorfor klarer vi ikke å stoppe?
Det spørsmålet fyller halve forsiden av boken «Ultraprosessert» av den britiske legen og virologen Chris van Tulleken. Spørsmålet er ladet, selvsagt. En lasagne i frysedisken, en frokostblanding eller en kjøtterstatning er også mat.
Men spørsmålet er godt likevel. Svarene også.
Naturlige konsekvenser
Bakteppet er kjent. Da kvinnene flyttet fra kjøkkenbenken til arbeidslivet for rundt 50 år siden, hadde de ikke lenger like mye tid til å lage mat. Ved å kjøpe ferdige retter som kun trenger å varmes opp, ble det praktisk mulig for barnefamilier å ha begge foreldrene i jobb.
Samtidig mistet familiene kontrollen over hva de spiser. Matprodusentene kunne dekonstruere maten fullstendig og sette den sammen på nytt. Det som tidligere var en lasagna av egg, mel, kjøtt og grønnsaker, kan i dag vaere en aluminiumsform proppfull av erstatningsstoffer som er usunne, ubrukelige eller som man ikke helt kjenner konsekvensene av.
En tragedie
Chris van Tulleken har bestemt seg for å virkelig hamre inn i hodet på leseren at ultraprosessert mat er redselsfulle greier. Og lykkes godt med det.
Han peker på at den globale fedmeepidemien går hånd i hånd med utbredelsen av ultraprosessert mat. At billig, ultraprosessert mat fører til ekstra store problemer i fattige befolkninger. At ultraprosessert mat fortrenger matkultur som er koblet til en nasjons naturlige ressurser og historie. At den ultraprosesserte maten fortrenger den sunne maten du egentlig burde spist.
Det handler altså ikke bare om hva du spiser, men også hva du ikke spiser. At folks helseproblemer ikke skyldes manglende viljestyrke, men gener og manipulerende matomgivelser. Og at kyniske forretningsfolk tjener seg styrtrike på din ulykke.
Lett om det tunge
Kosthold og ernaering er et komplisert felt. Det merkes også i denne boken. Her og der beskrives avanserte kjemiske og medisinske prosesser. Det hjelper imidlertid at van Tulleken sammenfatter og forenkler stoffet på en måte som får leseren til å henge brukbart med i svingene.
Av og til er boken til og med av en viss underholdningsmessig verdi. Som når van Tulleken skriver at testiklene hjelper til med å oppfatte smak. Eller historien om det flytende supermarkedet Nestlé sendte oppover Amazonas, for å spre ultraprosessert mat til utilgjengelige samfunn. Eller at nazistene i sin tid brukte parafinvoks til å produsere «smør», og at oppfinneren ble forfremmet fra jøde til arier av Hitler selv.
Kunne vaert mer balansert
Svakheten med boken er at den er litt ensidig. Det finnes ikke veldig mange fordeler med ultraprosessert mat, men noen er det jo.
For eksempel lang holdbarhet, noe som gjør maten enklere å transportere og oppbevare uten at den blir ødelagt. Det kan i sin tur føre til mindre matkasting, som jo er et enormt globalt problem. Eller at ultraprosessering i noen tilfeller kan vaere god ressursutnyttelse. Som når kjøtt utbeines mekanisk (MUK) og blir til en udelikat gugge som kan blandes inn i pølser og farser.
Når det er sagt, argumenterer van Tulleken svaert overbevisende for at hvem som helst vil ha mye å hente på å roe ned forbruket av ultraprosessert mat.
Selvhjelpsbøker og ultraprosessert mat har én ting til felles. Det er mye drit der. Dette er et unntak.
«Ultraprosessert» er en bok som bevisstgjør og setter deg i stand til å ta opplyste valg når du skal bestemme deg for hva du skal spise.
” Selvhjelpsbøker og ultraprosessert mat har én ting til felles. Det er mye drit der. Dette er et unntak. Joacim Lund